Snart på toppen av livet | kapittel 1 del 1

Første del fra mitt seneste romanprosjekt. Jeg har i det siste skrevet en roman i året, hvis det kan kalles det. De blir bedre og bedre, og jeg er greit fornøyd med denne. Det er selvfølgelig begrenset hvor bra resultatet kan bli med én runde korrekturlesing.

Snart på toppen av livet

1

Nyttårsforsetter burde ikke finnes. Det er en felle. Isteden, sett et mål, et delmål eller kanskje bare en tanke. Annies nyttårsforsett er å flytte til London. Hun er overbevist om at det vil løse alle hennes problemer. Det har vært nyttårsforsettet hennes i snart to år. Det er ikke det at hun ikke vil, det har bare ikke blitt sånn. Det er vel forresten nyttårsforsetter i et nøtteskall.

Presenterer familien Pegg. En ganske stor familie med landlig beliggenhet i det vakre landet som heter England. Der trives de egentlig ganske godt, men unntak av noen familiemedlemmer. De går i kirken hver søndag og spiser poteter hver dag, så godt det lar seg gjøre. Den yngste i flokken Pegg påstår at hun er lei av stivelse.

Annie skal akkurat til å si noe når syltetøy passerer foran nesen hennes, etterfulgt av en juicekartong. Det er alltid mammaen hennes som lager frokosten. Selv er hun elendig til å lage mat, og er fast bestemt på å leie en kokk når hun blir voksen. Hun tviler ikke på at det vil være rom i budsjettet for det når hun har bikket tretti. Synd at det ikke finnes noen prinser på hennes alder i landet. Kanskje i Europa? Hun hadde ikke hatt noe imot å bli prinsesse i Monaco for eksempel. Det er sikkert bare det beste av det beste på slottet. Da hadde hun ikke trengt å re en eneste seng til i sitt liv. Akkurat nå, ser hun ikke hvordan det å bli prinsesse vil ha en eneste negativ konsekvens. Instagram kunne hun nok byttet ut mot elegante kjoler og tiaraer.

«Mamma, kan du sende brødet?» spør Sawyer som sitter helt i andre enden av bordet.

«Klart det vennen,» sier mamma og sender brødet til Hedwig. Hanna tar imot og sender det til Annie som sender det til Frank. Frank sender det til Sawyer som tar en brødskive før han sender det hele runden tilbake igjen.

«Kan jeg gå til Jenny nå?» spør Sawyer.

«Etter frokosten,» sier pappa Frank halvstrengt. Frank og Helen Pegg er aldri strenge, bare bestemte. Det må man være hvis man har fem barn, det er det de sier i hvert fall. Det er derfor barna alltid må legge seg klokken ni og bare får godteri på lørdager. Annie legger seg og tar godteri når hun vil.

«Er du forelsket eller Sawyer?» spør Hanna ertende.

«Er jeg ikke det,» sier Sawyer og lener seg fram.

«Er du det,» sier Hanna, med trykk på det.

«Ja, det er du det,» sier Hedwig.

«Eplesaus,» sier Sawyer. Annie sitter med ansiktet i hendene, oppgitt. Hanna burde i hvert fall vært mer moden, hun er tross alt tjueto snart. Hun studerer til å bli jordmor. Det passer kanskje bra at hun er like moden som pasientene sine. Sawyer sitter sur med armene i kryss, fast bestemt på å være stille.

«Å, skal du ikke si noe nå?» spør Hanna. Hedwig sniker seg innpå og kiler han under armen. Sawyer kan ikke annet enn å flire.

«Ser du, du klarer ikke å være sur,» sier Hedwig fornøyd. Annie bare ser på familien sin. Familien som aldri har vært utenfor England, til hennes store fortvilelse. Å, som hun har drømt om Hellas eller Italia.

De bor på en gård. Det er nok å finne på, for den som liker å måke hestebæsj og melke kuer. Annie prøver å holde seg så langt unna det som hun klarer. Sawyer har heldigvis gått med på å ta over gården. Det var ganske lett å overtale ham. Det er mulig han ikke visste hva han gikk med på. Han var bare fire. Hedwig er ellers kanskje den beste kandidaten. Simon, deres eldste bror, sa nei. Han flyttet til New York og giftet seg med en amerikansk skuespillerinne. Det er visst veldig tiltrekkende med britisk aksent der borte. De har skrevet under på en ekteskapskontrakt. En dårlig idé, synes Helen. Nå har Simon blitt kjendismegler, men han vil ikke dele for mye av den berømmelsen med resten av familien. Bloggen hans avslører en hel del. Når Annie sitter og leser et av hans blogginnlegg kommer foreldrene alltid krypende over skulderen hennes for å lese de også. Barna til Simon har Annie bare sett to ganger. Simon kunne sikkert sponset en tur til Italia på henne, eller to.

«Annie, kan du hjelpe meg med dette?» spør Hedwig som har dratt fram en lesebok som balanserer på tallerkenen hennes.

«Hva da?» spør Annie, litt surt.

«Det er noe x-greier.»

«Du må være litt mer spesifikk,» sier Annie.

«Jo, jeg skal finne ut. Det har noe med brøk å gjøre, vent litt. Jeg kommer bort.» Hedwig reiser seg opp tar med boken til andre siden av bordet. Annie ser på siden i matteboka.

«Jeg vet ikke akkurat nå,» sier Annie litt oppgitt.

«Du vil aldri hjelpe meg du,» sier hun.

«Jeg kan hjelpe deg etterpå, på rommet ditt,» sier Annie.

«Da kan det være det samme,» sier Hedwig og setter seg tilbake på plassen sin.

«Hva mener du unge dame?» spør Helen.

«Ingenting,» sier Hedwig og legger boken tilbake i sekken. Annie drikker en slurk av kaffen. En telefon ringer. Annie tror ikke at de noensinne har hatt en normal søndagsfrokost, uten folk som gjør mattelekser ved bordet og telefoner som ringer i hytt og pine.

«Skal du ikke svare,» spør Sawyer.

«Nei, vi spiser jo nå,» sier Frank. Helen har allerede svart.

«Det er Simon,» hvisker hun til resten av familien, men Simon hørte det sikkert han også.

«Å, Simon!» roper Sawyer og de andre i munnen på hverandre. Vanligvis er Annie veldig glad for å høre fra Simon, han ringer tross alt bare én gang i måneden, men akkurat i dag håpet hun å få snakke med mammaen og pappaen sin om noe.

«Si hei til alle da,» sier Helen og setter på høyttaler.

«Hvordan har du det?» spør Frank.

«Bra, bare bra», sier Simon.

«Kommer du hjem snart?» spør Hedwig.

«Eller når kan vi komme til deg?» spør Hanna som sikkert ikke hatt noe imot et par måneder i Los Angeles. Det har for så vidt ikke Annie heller. «Kanskje du kunne spleiset meg med en kjendis.»

«Kommer ikke på tale,» sier Frank. Hanna gir ham et lite dunk så han nesten søler ut kaffen. Sawyer løper ut av rommet.

«Se på denne, jeg lagde den på skolen,» sier Sawyer og kommer løpende fra gangen med et fuglehus som han holder opp foran telefonen.

«Det er ikke Facetime Sawyer,» sier Annie og sukker.

«Sett på Facetime da,» sier Sawyer og tripper.

«Mamma vet ikke hvordan man gjør det,» sier Hanna og hever øyenbrynene. Da ler Frank litt, men han slutter når Helen ser strengt på ham.

«Hva, du vet jo ikke det,» sier Frank. Helen skal til å svare noe, men hun ombestemmer seg visst.

«Kommer dere til jul?» spør Hedwig.

«Ja, kanskje det,» sier Simon tvilende. Han må kanskje høre med sin amerikanske kone først. Han høres ikke overbegeistret ut i hvert fall. Simon blir alltid så fort utålmodig, men hvem kan klandre ham når han har Ryan Starling på hurtigtasten.

«Men fortell oss alt nå da Simon,» sier Helen.

«Alt?» spør Simon.

«Ja, alt.»

«Det er det samme gamle egentlig. Jeg tror jeg uansett må gå nå, hushjelpen kom akkurat inn døren. Hun er ny så jeg burde kanskje vise henne rundt. Vi snakkes da!» sier Simon og legger på. De sitter alle litt forfjamset rundt telefonen. Helen rekker ikke å si ha det engang, før skjermen blir svart.

«Ja, neste år,» sier Sawyer surt og går ut i gangen med fuglehuset igjen. Det er ikke vanskelig å se skuffelsen i ansiktet til Helen. Frank stryker henne over ryggen og så ser de på hverandre.

«Mamma, vet du når pakken min kommer?» spør Annie så. Det er jo tross alt sånn hver gang Simon ringer.

«Har du bestilt en ny høygaffel nå igjen Annie?» spør Frank. Sawyer ler. Annie sukker.

«Nei, men den kommer nok snart. Du får sjekke i postkassen etterpå,» sier Helen.

Annie bestilte en ny kjole forrige uke. De bor sikkert så langt ute på landet at posten ikke vet at det er en ekte adresse. Det har hendt at posten har sendt pakkenes hennes tilbake. Londonlivet derimot. Bor man i London kan man bare gå ut døren og så står man foran alle verdens butikker. Hvis Annie lukker øynene kan hun se for seg Oxford Street. Duftene, eller hun kan lukte for seg duftene. Duften av asfalt og nye plagg, blandet med eksos og en eller annen Coca Cola-flaske. Hun må si det til dem en eller annen gang, at hun har tenkt å flytte til London. Annie har vært ferdig med videregående i snart et år og hun har drøyd det lenge nok. Det vanskelige er å si det til dem. Gjengen rundt bordet. Helen sitter og drar i teposetråden. Frank leser avisen. Sawyer prøver å få oppmerksomhet. Hanna er på Facebook, og Hedwig som spiser unormale mengder ost. Annie er fast bestemt på at hun ikke vil bli som dem. Hun har ikke lyst til å bare bli boende her for resten av livet, gifte seg med nabogutten og så få ti barn. Det skjer ikke. Hun kan kjenne en klump danne seg i halsen bare på tanken. Tenk henne, en agronom. En rys går gjennom kroppen. Nå må hun bare si det.

«Noen som vil ha mer te?» spør Helen og reiser seg opp.

«Jeg burde gå ut til dyrene nå uansett,» sier Frank.

«Jeg blir med,» sier Sawyer og spretter opp.

«Er vi ferdige da?» spør Hanna og reiser seg opp hun også. Når Hedwig også har reist seg opp, sier Annie det.

«Jeg vil flytte til London. Jeg skal flytte til London,» sier Annie når hun er den eneste som sitter. Familien hennes ser ned på henne, bokstavelig talt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s