Snart på toppen av livet | kapittel 1 del 3

«Rapunsel, Rapunsel slipp ned ditt hår,» hvisker han høyt. Dette er akkurat så romantisk som hun hadde håpet. Hun gir ham et smil. «Hvorfor lar du meg vente prinsesse? Er jeg ikke verdig din tid?» Han løfter armen for å vise hvor oppriktig han er. Annie lener hodet i hånden, akkurat som Juliet i den filmen. Hva skal hun si til ham? Hun skal jo flytte.

«Bare vent litt,» sier Annie og stenger vinduet igjen. Hun tar på seg en jakke og sniker seg ned trappen. Hvorfor må den knirke sånn. Hun sniker seg ut bakdøren på kjøkkenet og der står han og venter. Han tar hånden hennes og så løper de ned i hagen mellom alle trærne og rosebuskene. De bruker å treffes lengst ned i hagen. De holder ikke i hverandre lenger, men går med en anstendig avstand mellom dem. Det står en benk der og en hammock. De har en stor tomt, ikke for at de er så veldig rike, men ingen andre ville ha den. Det er så langt borte fra alt og ingenting. Nærmeste matbutikk ligger sikkert fire mil unna. De sier ingenting, selv om det er så mye de har lyst til å si. Annie holder på å koke over av følelser. Billy er alltid så rolig. Det er derfor de passer så godt sammen. Han roer henne ned og hun girer ham opp. Annie setter seg i hammocken. Billy setter seg ved siden av. Han prøver å legge armen rundt henne, men Annie reiser seg opp. Billy reiser seg rett etter. De prøver begge å lese situasjonen.

«Hvordan har dagen din vært?» spør han med hendene bak ryggen.

«Fin. Du da?» spør Annie raskt.

«Vil du ikke utdype?» spør han og ser på henne. Han er alltid så kul, uten at det blir klisje. «Er du stresset?»

«Nei, ikke egentlig,» sier hun og setter seg ned. «Litt kanskje.»

«Min dag har også vært fin,» sier han. «Jeg tok imot en kalv i dag.» Han står ved siden av og gir hammocken litt fart.

«Å,» sier hun bare. Glad for at hun ikke var med på det. Det bobler på innsiden, som kullsyre.

«Noen burde fikse den her,» sier han og ser på kantene. De har sprukket. Annie har lagt merke til det, men hun har ikke evnene til å fikse det. «Kanskje jeg kan gjøre det i morgen.»

«Er det noe du ikke kan?» spør Annie. Billy setter seg ned.

«Jeg kan ikke slå hjul,» sier han.

«Hvem kan det,» sier Annie og legger hodet på skulderen hans. Hun kan kjenne armen hans rundt skulderen hennes. «Det trenger man ikke å kunne.»

«Med mindre man skal bli superspion,» sier Billy og smiler.

«Ja, med mindre man skal bli superspion,» sier Annie. Det føles veldig trygt hos Billy. Det føles tullete å gi opp han for lukt av asfalt og Coca Cola.

«Tenk å ha en helt egen gård,» sier han. Annie tenker på det han sier og ser for seg henne som melker kuer og henter egg fra høner. Hun har selvsagt gjort det et par ganger, men for resten av sitt liv? Hun kunne ikke tenkt seg noe verre. «Vi kunne bodd der sammen, og få ti barn.» Ti barn? «Du kunne laget mat og jeg kunne jobbet ute.»

«Det bor ingen feminist i deg,» sier Annie.

«Ikke i deg heller,» sier Billy. Det er sant. Annie har aldri sett på seg selv som en feminist.

«Ti barn? Jeg vet ikke helt,» sier Annie.

«Hva med åtte da? Jeg er ganske fleksibel.» Billy kiler henne forsiktig på siden av ryggen.

«Jasså?» sier hun. «Hva med to barn og storbyliv?» spør hun. Han rynker på nesen.

«Slutt og tull,» sier han. Hun tuller ikke, tror hun i hvert fall. «Så deilig å ha fremtiden lagt foran seg,» sier han. «Du og jeg for alltid.»

«Tenk så kjedelig,» er det som først popper opp i hodet hennes. Annie retter seg opp.

«Da må du fortelle det til foreldrene dine da.»

«Hva da?» spør Annie.

«Om oss vel,» sier han. Hun sier ikke at de allerede vet det. Da skulle han sikkert slutte å kaste sten på vinduet hennes.

 «Vi har jo ikke akkurat kjent hverandre så lenge,» sier Annie skeptisk.

«Vi har jo kjent hverandre hele livet,» sier han. «Og jeg har vært forelsket i deg lengre enn det.»

«Det er jo ikke mulig,» sier hun og rødmer. Han reiser seg opp og setter seg ned på ett kne. Øynene hans smiler.

«Si det til hjertet mitt som skriker, det blør av lengsel etter deg. Jeg kunne giftet meg med deg nå om du sa ja.» Annie er rask med å reise ham opp igjen etter kragen så de står ansikt til ansikt. Annie tar et skritt til siden og går en liten runde. Han følger etter. Hadde dette vært en musikal, hadde de danset nå, som Rolf og Liesl.

«Eplesaus,» sier hun, men hun klarer ikke helt å slå det fra seg. Det kunne kanskje blitt fint, de to sammen. Å, som hun skulle ønske hun ville det. Hva er det hun sier? Det er jo bare å bestemme seg. Bare hun kunne overtalt ham til å vente på henne her mens hun lever livet i London først. Hun vet forresten med seg selv at hun ikke hadde kommet tilbake.

«Jeg tuller ikke. Hvorfor sa du ja til å møte meg i utgangspunktet? Den gangen.» spør han. Hun husker det, når det lå en lapp i vinduskarmen hennes. Hun forstår fortsatt ikke hvordan han fikk den dit i utgangspunktet. Han må ha klatret opp rosebusken.

«Ingen hadde vært forelsket i meg før,» sier Annie.

«Det tviler jeg på,» sier han. «Var det bare derfor?»

«Du er jo ikke akkurat stygg,» sier hun.

«Jo, man takker,» sier han, men høres skuffet ut.

«Du er enhver jentes drøm, du kan ri på hest, skifte lyspærer og hugge ved, og sikkert slåss også.»

«Slåss? Er det en viktig egenskap?»

«Man vil jo gjerne at mannen skal være villig til å slåss for en.»

«Jeg hadde tatt et slag for deg enhver dag,» sier han og ser Annie inn i øynene.

«Du må slutte å snakke sånn,» sier hun og skyr unna med blikket. Han løfter hodet hennes fra under haken. «Vi kjenner hverandre nesten ikke engang,» sier hun.

«Romeo kjente Juliet bare i et par dager.»

«Og vi vet jo alle hvordan det gikk,» sier hun og tar et skritt bakover akkurat når han skal lene seg fram.

«Hva er problemet?» spør han. «Dessuten er foreldrene dine glad i meg.»

«Ikke pappa,» sier Annie. «Jeg er ikke klar for dette Billy, jeg vil se verden først,» hun slår ut med armene og snurrer rundt. «Jeg kan ikke fordra tanken om å bare bo her resten av livet med åtte barn.» Fordra var kanskje et litt for sterkt ord.

«Hva er det du snakker om, jeg trodde vi var enige?» spør han.

«Du var enig Billy, ikke jeg. Jeg bare jattet med fordi du er du, og enhver pikes drøm. Inkludert min, i hvert fall en liten stund. Dessuten så gikk det ikke helt opp for meg før nå.»

«Hva har forandret seg?» spør han. «Vi har jo gjort dette i to måneder snart.»

«Jeg vet ikke, jeg har forandret meg. Jeg grøsser bare du nevner kuer og kalver,» sier Annie.

«Jeg beklager hvis mitt liv er så frastøtende for deg,» sier han.

«Det er ikke det, for resten av familien min er det drømmen, men for meg blir det bare kjedelig. Jeg trenger utfordringer og jeg trenger å bli noe, bli noe for resten av verden. Noe som jeg kan bli husket for når jeg dør. Vi er forskjellige bare, det er ingenting feil med deg.»

«Jeg vet,» sier han bare. De sier ingenting på en stund. «Kanskje jeg burde gå,» sier han.

«Vil du det?» spør Annie. «Jeg vil ikke at du skal gå.»

«Men du vil ikke at jeg skal bli heller,» sier han. «Jeg nekter å vente på at du skal bli ferdig med meg.»

«Okei,» sier Annie og kjenner øynene bli våte.

«Okei,» sier han og snur seg. Han rekker å ta et par skritt før Annie tar ham igjen.

«Vent, slo vi opp nå?» spør hun og noen tårer presser på. De trenger jo ikke å slå opp før om en måned.

«Ja, kanskje det,» sier Billy bare. Han snur seg med hendene i lommene på olabuksa og går nedover i hagen for å snike seg gjennom den løse planken i gjerdet.

«Nei, vent!» roper hun og springer etter. Det burde ikke være noen som hørte det, de er såpass langt ned i hagen. Hun rekker ham når han står på andre siden av gjerdet. Som for å symbolisere skillet som har oppstått mellom dem. «Jeg var ordentlig forelsket i deg, det er jeg fortsatt forresten.» Det ser ut som han tenker.

«Da kommer du nok tilbake, bare vent,» sier han.

«Da må du vente en evighet,» sier Annie. «Jeg kommer ikke tilbake med det første.»

«Det er ingenting. Og i mellomtiden skal jeg gå her, foran huset hvor jeg traff deg.» Han forsvinner under epletrærne. Annie står igjen og ser etter ham før hun går tilbake til huset som om ingenting skjedd. Annie kan så vidt se Hanna og Helen skynde seg vekk fra vinduet når hun åpner døren. Annie bare går rett forbi dem. Hun tror Hanna holder en avis opp ned.

«God natt Annie,» sier Helen. Annie svarer ikke på det, men går rett opp trappen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s