Snart på toppen av livet | kapittel 3 del 1

3

I verden finnes det en rekke motemagasiner som alle kjenner til. Vogue, Vanity Fair, Cosmopolitan, osv. Et av de magasinene er On Top magasin. Et magasin i mengden på mange måter. Ikke er det veldig banebrytende, men det holder seg flytende. Bladet består som alle andre blader av mye tekst, som ingen leser, og mange bilder av damer som holder i diverse vesker og rare skjerf. En og annen oppskrift på grovt bananbrød kan også dukke opp, etterfulgt av et raskt og effektivt treningsprogram. Alt er veldig forutsigbart, men det fungerer. Hvorfor tenke utenfor boksen når det er så god plass inni? Det gjenspeiler egentlig, den hardtarbeidende, redaktøren like presist som et speil ville gjort.

Barbara Blaine har klart å finne den eneste stille leiligheten i London sentrum. Hun åpner øynene og løfter av silkesovemasken. Hun setter seg opp i silkesengetøyet sitt og ser ut gjennom de store, ærlige vinduene. Med silkepysjen på løfter hun vekk dynen og setter seg på sengekanten. Hun stikker føttene inn i tøflene og strekker ut armene. Hun går bort til vinduet og åpner det litt. Hun lar hånden gli over bildet av Michael og henne. Det kan bli litt for stille noen ganger. Utenfor vinduet ser hun bilene som farer forbi. Hun elsker de svarte taxibilene. Hun sukker lett over at hun akkurat er ferdig med den siste sesongen av Downton Abbey, selv om hun sikkert er den siste i landet. Da er det bare å vente på filmen som kommer til høsten. Hun går bort fra vinduet og bort til garderobeskapene. Det er ikke et walk in closet akkurat, men hun har en hel vegg av skap og i tillegg en øy hvor hun har alle skoene sine, eller ikke alle. Noen ligger innerst i kottet også. Hun skifter straks inn i treningstøy og tar med seg den rosa matten inn i stua. Best å ikke passere speilet på veien, håret står sikkert til alle kanter. Hun setter på nyhetene og gjør sitt «sju dager til stram mage» – program. Det har snart gått fjorten dager. Hvis nyhetene gjenspeiler verden, ser det ikke lyst ut. Terror, miljøkriser og en og annen influencerkrig. Hun gjør et siste rygghev og så er det tid for frokost. Kanskje best å dusje først. Hun kler på seg og går ut på kjøkkenet. Det er et stort, klassisk, hvitt kjøkken med marmorflater og dobbelt kjøleskap. Der inne har hun all avokadoen. Det er visst bra for hjertet eller noe, men spesielt godt er det ikke. Hun tar ut acai-bowlen hun laget i går og et glass gulrotjuice. Selv når ingen ser på henne må hun spise sunt. Hun setter seg ved bordet og ser utover verden gjennom vinduene mens hun så vidt kan høre tv-en. Nå glemte hun nesten kaffen. Hun skynder seg og setter på en kanne på kjøkkenet. Hadde Barbara vært en bil, hadde hun gått på kaffe. Hun går gjennom arbeidsdagen i hodet og alle menneskene som skal involveres i den. Posten dumper gjennom døren. Hun går bort og tar med seg avisen og magasinet som landet på gulvet. On Top-magasin. Hun blar i det ved frokostbordet og markerer alle stedene hvor det er plass for forbedringer. Hun har alltid bestilt det hjem til seg for å vite hvordan det blir levert og om det kommer fram like fint som det lå på skrivebordet hennes for bare noen dager siden. Alt ser bra ut. Alt ser kanskje for bra ut. Det får hun hanskes med om noen timer. Nå skal hun drikke kaffe. Hun plukker opp mobiltelefonen på veien fra kjøkkenet. Akkurat like mange varsler som det pleier å være. Ingen s.o.s – meldinger, så da er det greit. En melding fra broren hennes tikker inn. Han lurer på om hun vil sponse barnehageforestillingen til sønnen hans. Barbara vil ikke svare på det med en gang. Det hadde jo vært hyggelig om han sendte melding når han ikke gjaldt penger. Nevøen er nydelig på den andre siden, selv om Barbara ikke har sett ham på kjempelenge. Klokken er snart sju, og det er på tide å gå til jobben. Barbara setter tallerkenene på benken og tar raskt på seg den lette vårjakken og går ut døren. De store svarte solbrillene gjør at ingen vil snakke med henne i heisen, akkurat slik hun vil ha det. Barbara prøver å unngå dørmannen. Han er en fransktalende polsk. Han flyttet hit for en god stund siden, og siden han fant ut at Barbara snakker litt fransk har han ikke latt henne gå forbi i fred. Barbara ser ned, men hun må stoppe når han hilser på henne.

«Ca va Barbara!» sier han på fransk. Barbara har veldig lite lyst til å svare. Det som er bra er at hans fransk ikke akkurat er helt perfekt heller, men den er vanskelig nok å forstå for en som ikke har studert fransk på tjue år.

«Ca va Miguel,» sier Barbara.

«Il fait bon aujourd’hui. Vous allez travailler ? » (Fint vær i dag, skal du på jobb?)

«Oui,» sier Barbara bare. «Ta famille est bonne?» (Hvordan er det med familien?) spør hun. Barbara håper det var riktig og noe forståelig. Hun vil egentlig ikke gå inn på det temaet, men Miguel er alltid så snill mot henne.

«Oui, très bien,» sier han. «Mais, ma mère est malade.» (Ja, veldig bra, men min mamma er syk)

«Je suis désolé,» (det var trist) sier Barbara og gjør seg klar til å gå. Miguel har ikke åpnet døren ennå. På den måten er det han som bestemmer når de er ferdig med samtalen.

«C’est très chere à Londres,» (det er veldig dyrt i London) sier Miguel. Barbara må be ham om å gjenta det, men det hjelper ikke. Det er ikke før han gnir fingrene sammen før hun skjønner hva han mener.

«Oui,» (ja) sier Barbara og nikker.

«Nous avons besoin d’argents,» (vi trenger penger) sier han. Barbara rister på hodet. Hun gir dem allerede femti pund i måneden. Barbara synes det er ganske bra med tanke på at han bare er dørmannen hennes. Det føles som når hun avslår en selger på telefonen, bare verre.

«Je doit aller Miguel. À bientôt, » (jeg må gå nå, vi sees) sier hun og han åpner døren for henne.

«À bonne journée,» (ha en fin dag) sier han tilbake og så er hun ute på Londons gater. Det er perfekt temperatur og ikke mange minuttene til kontoret. Hun liker byen best om morgenen. Da er den som mest ambisiøs. Menneskene som er ute vil noe med livet sitt. Hun runder gatehjørnet. Butikkene åpner nå. Hun setter solbrillene på hodet idet hun går forbi blomsterbutikken. Det ser ikke ut som Sam er på jobb ennå. Alle hører at hun kommer, men ingen bryr seg. Det er deilig med storbyer. Alle har nok med sine egne liv. Hun kan se bygningen nå. De har ikke et stort skilt eller noe. Bygningen bare glir inn i mengden som en observatør. Barbara åpner døren og går inn. Hun tar heisen opp til andre etasje og blir møtt av en dame som står med en kaffekopp. Egentlig er det assistenten sin jobb, men hun sluttet nettopp. Hun begynte å jobbe for Barry Barlow isteden. På kontoret er det alltid mye liv, i hvert fall til Barbara kommer inn. Stillhet beveger seg som en kjedereaksjon gjennom rommet. Barbara går forbi alle skrivebordene på vei til kontoret sitt. Hun er den eneste som har lukket kontor, men med glassvegger rundt hele. Det er et vakkert industribygg med utsikt over Londonbridge. Hun er særdeles fornøyd med de svarte vinduene og de matte, hvite murveggene. Hun stopper ved en av de grafiske designerne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s