Snart på toppen av livet | kapittel 3 del 2

«God morgen Barbara,» sier han.

«Ja, god morgen Thomas,» sier hun. Jenta som sitter ved siden av begynner nesten å le. Kanskje han ikke heter Thomas? «Jeg trenger deg på møtet etter lunsj,» sier Barbara bare. Så ser hun bortover raden. «Alle webdesignere og bloggere også!» roper hun utover rommet før hun snur om på helen og går inn til kontoret. Hun heiser opp persiennene og ser utover London. Hun har klart seg ganske bra tross alt. Hun ser så utover kontorlandskapet og ser at alle prater sammen igjen. Sånn det skal være.

Telefonen plinger til. Det er broren hennes igjen. Hun svarer fort at hun kan sponse med to hundre pund. Hun får en tommel opp tilbake, etterfulgt av et hjerte. Hun går inn på hjemmesiden. Den må oppdateres. Hvorfor er det ingen som har gjort det? Den må forresten ikke oppdateres, den må fornyes. Det banker på døren. Odette sitt ansikt kommer snart til syne.

«Jeg bare lurte på hva du vil gjøre angående de intervjuene,» sier hun. Odette er en flink sekretær, men Barbara skulle bare ønske at hun turte å ta litt mer plass innimellom. Hun er alltid pent kledd da, det skal hun ha. Kanskje hun kan være med på å se på noen design til neste måned? Det må Barbara tenke litt mer på.

«Sett inn en annonse du,» sier Barbara bare og ser rett fram igjen.

«Det har jeg allerede gjort,» sier hun så. Barbara ser på henne igjen.

«Åja, vel er de her nå?» spør Barbara. Odette nikker. «Hvorfor sa du ikke bare det med en gang? Vent, ikke svar på det.» Barbara legger lesebrillene på bordet og gnir seg i øynene. «Vel, send dem inn da.» Odette forsvinner ut døren igjen og en ung dame kommer inn like etter. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

«Hei, så godt å endelig treffe deg. Jeg er en stor beundrer av det du driver med,» sier den unge damen før hun setter seg ned.» Barbara bare nikker og tenker at hun ikke har tid til det her. Hun kan bare se for seg e-postene som strømmer inn i dette sekund.

«CV?» spør Barbara og jenta gir henne et ark. Barbara ser gjennom. Hun har gode referanser. I hvert fall til å bare være tjuefem. «Hvordan går det med deg?» Barbara må titte ned på arket. «Margot.»

«Det går veldig bra. Jeg sluttet akkurat i min forrige jobb, så nå er jeg klar for noe nytt.»

«Så bra. Kan du ikke fortelle meg litt om deg selv?» Spør Barbara og kaster et glimt på pc-skjermen.

«Ja, det kan jeg godt,» sier Margot. Hun forteller om stedene hun jobbet og litt om hennes fritidsinteresser. Hun passer også på å nevne hvorfor akkurat hun burde jobbe akkurat her. Barbara får ikke følelsen av at hun er et godt tilskudd til firmaet. Margot forsvinner ut og en ung mann kommer inn. Etter tre kandidater til stikker Barbara hodet ut av døren.

«Odette,» hvisker hun. Odette titter opp og lener seg bort. «Du tar over. Bare ansett noen, jeg stoler på deg. Jeg orker ikke flere av disse intervjuene.» Barbara ruller tilbake til glass-skrivebordet. Greit å få det ut av verden. Odette kommer til å fikse det helt fint. Etter lunsj, som Barbara spiser på kontoret, er det tid for møte.

De møtes alle på møterommet. Det er rommet ved siden av kontoret til Barbara. Rommet er innrammet av glass med svarte kantlinjer. Barbara sitter ved enden og så sitter Thomas, hvis det var det han het, etterfulgt av bloggerne, webdesignerne og sirkulasjonsdirektøren. Odette kommer trillende med en tralle med kjeks, kaffe og te. De har åpnet et vindu, men det begynner å bli varmt. Godt Barbara ikke tok genseren. Bordet dekkes snart av papirer og pc-skjermer.

«Ja, dere. God formiddag,» sier Barbara og ser utover bordet. «Jeg har kalt dere inn fordi vi trenger å gjøre noe med nettsiden vår. Den har ikke blitt oppdatert på et døgn og helt ærlig så reflekterer ikke nettsiden magasinet. Vi må endre fargene og fontene.» Det er noen som mumler noe. «Kanskje web-designerne kan snakke litt med,» tenkepause. Hva er det han heter? Noah, han heter Noah. «Noah, her borte, etterpå. Han kan kanskje gi dere noen idéer,» sier Barbara.

«Det er kanskje ikke bare designet som må fikses på,» sier en jente mumlende.

«Unnskyld, sa du noe?» spør Barbara, selv om hun godt hørte hva hun sa.

«Jeg sa bare at vi må gjøre noe. Vi trenger noe helt nytt.» Barbara tenker etter. Noe nytt.

«Hva da tenkte du på?» spør Barbara med hendene rolig foldet i fanget.

«Nei, altså. Bare se i Vogue for eksempel…» sier hun.

«Vi skal ikke sammenligne oss med andre magasiner,» avbryter Barbara. «Vi må finne vår egen greie.»

«Hva om vi finner typ en it-jente eller noe da,» prøver en annen å si.

«Det er ikke å legge skjul på at salget har gått ned i det siste,» sier sirkulasjonsdirektøren.

«Jeg trenger litt tid til å tenke på det her,» sier Barbara og tar en slurk kaffe. Det sirkulerer inn en veps i rommet. Alle legger merke til den, men de prøver å holde seg rolige. Å slippe insekter inn på et møterom er den beste måten å se hva slags mennesker man omgir seg med.

«Det er bare det at jeg tror vi må gjøre noe snart. Folk kjøper ikke like mange blader våre,» sier sirkulasjonssjefen så. Barbara blir stille.

«Hva er det dere foreslår da?» spør Barbara etter en liten stund. Lenge nok til at alle nok begynte å lure på om de kom til å få sparken. Jenta holder øynene fast på vepsen. Den har satt seg på en kladdebok.

«Vi trenger noen som folk har lyst til å bli. Noen som de kan heie på,» sier jenta igjen, lavt.

«En som folk kan relatere seg til. Ikke en kjendis, men en vanlig person liksom,» sier Noah. Det er som de plutselig er redd for å snakke, nå som de har fått lov. Noah flytter elegant på luften rundt vepsen når den nærmer seg.

«En hverdagsperson?» spør en annen.

«Finnes det ikke nok av it-jenter?» spør en ung mann.

«Jo, men ikke en it-jente, en hverdagsjente,» sier Noah. «En hverdagshelt.» Barbara følger også med på vepsen. Den hoovererer rett over hodet til jenta. Man kan se panikken i øynene hennes. Det er like før hun skriker. Barbara forstår ikke de som får panikk i nærheten av vepser. Hun synes det virker så pinlig å bli så redd for noe så lite. Personlig er hun fullt overbevist om at det beste er å stå stille. Så vidt hun vet har hun heller aldri blitt stukket.

«Jeg vet ikke riktig jeg dere,» sier Barbara. Da banker noen på døra, og Adam kommer inn. Vepsen tar muligheten og flyr ut gjennom døren. Straks hører man en damestemme som skriker til. Han tar ut en bunke papirer fra skuldervesken og slenger de på bordet. Det virker som han har syklet for håret er mer vilt enn vanlig.

«Hei, jeg kommer med noen spalter jeg bare,» sier han og tar opp et nytt ark fra vesken. «Ville du ha noen magasiner forresten?»

«Nei, det vet du vel nå Adam,» sier Barbara.

«Joda, bare i tilfelle.» Han strekker seg over bordet og tar en kjeks. «Hva holder dere på med?» spør han.

«Vi leter etter en måte å fornye magasinet på,» sier hun bare.

«Ikke sant vi trenger en it-jente,» sier jenta. Adam ser ut til å tenke etter. Helt siden foreldrene hans døde har han vært her. Barbara kjente mammaen hans godt. De gikk i samme klasse gjennom hele oppveksten. Adam flyttet til London for å få en ny start. Nå tar han tilflukt i bøkene sine. Det er ikke alltid så lett å vite hva han tenker. Han har blitt flink til å skjule følelsene sine.

«Joda, sikkert,» sier Adam og tar en kjeks til. «Dere burde ha Oreo her,» sier han.

«Nei, vi trenger en hverdagshelt,» sier Noah.

«Ja, det også,» sier Adam. «En til Noah kanskje?»

«Haha, jeg gjør det meget bra på datingfronten for tiden,» sier Noah.

«Noen som har,» sier Barbara, men hun rekker ikke å fullføre før Adam rekker henne en tusj.

«Takk,» sier Barbara og tar imot.

«Ja, sikkert,» sier Adam for å svare på Noahs spørsmål.

«De har visst blitt ganske gode venner i det siste», tenker Barbara.

«Finn noen som ikke alltid er så perfekt liksom. Noen fra landet eller noe. En som deg Barbara!» sier Adam på vei ut døren igjen. Han vinker gjennom vinduet med smil om munnen og snart er han vel på vei nedover gaten igjen på sykkelen sin. Energien i rommet faller momentant.

«Jeg skal ta hensyn til begge forslagene og så møtes vi igjen snart. I mellomtiden, ta en titt på de fargene og fontene. Noah blir sjef for det og så sender du meg et forslag.» Barbara reiser seg opp og alle følger etter. Når hun er ute av rommet kan hun nesten høre at de puster ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s