Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 1

4

Annie sitter klemt med ryggen mot sengen. Hun prøver å gjøre seg så liten som mulig sånn at hun kan dekke hele gulvet med brosjyrer og samtidig nå alle sammen fra der hun sitter. Hun kjøpte en guide over London og hun har skrevet ut masse papirer med jobbmuligheter, må-besøke-lister, undergrunnskart, vanlig kart og life-hacks. Hun har funnet en leilighet. Det ble dessverre ikke i sentrum som hun hadde tenkt, men ganske langt utenfor. Hva hadde hun ikke gjort for å bo i Kensington for eksempel, eller kanskje Notting Hill. Det er sikkert fint i Bexley også, eller i hvert fall helt greit. Problemet er bare at hun må stå opp typ seks for å rekke t-banen inn til London hver dag. En jobb må hun også skaffe seg. Hun har søkt på alle mulige steder. Først og fremst på magasiner, men også på diverse kaféer og klesbutikker. Å få pakket ned alle klærne og tingene hennes må hun også få gjort. Hun har tre dager på seg, det burde gå bra. Det hun kommer til å savne mest er familien tror hun, selv om det nok blir ganske deilig også. Hun har ikke vært alene i huset på sikkert en måned. Det blir fint med noen nye impulser og litt høyere tempo. Hun skal få det til. Hun skal bli den som alle snakker om. Kanskje lokalavisa lager et oppslag om bondejenta som fikk det til i storbyen. Helen kommer inn døren, når Annie drømmer som best.

«Skal du virkelig dra?» spør Helen og setter seg på senga.

«Banker ingen noensinne på i dette huset eller?» sier Annie og setter seg opp i senga. Helen tørker vekk noen tårer med ermet. «Mamma da, jeg kommer jo tilbake igjen.» Helen setter seg ned ved siden av henne. Annie setter seg opp i senga og lener seg på skulderen til mammaen sin.

«Å neida, du kommer til å finne deg en eller annen kjendisfotograf og bare bli der.»

«Du kan jo komme og besøke meg,» sier Annie.

«Det er jo ikke det samme,» sier Helen og stryker Annie over håret. Da begynner nesten Annie å gråte og. Det hjelper ikke akkurat når Helen begynner å nynne på «Slipping through my fingers.» Så sitter de der og gråter rolig sammen.

«Tenk om jeg fant en kjendisfotograf da,» sier Annie.

«Da kunne dere startet et magasin sammen,» sier Helen og ler.

«Nettopp, det hadde ikke vært så dumt det,» sier Annie og setter seg opp og tørker tårene.

«Hva med Billy da?» spør Helen etter litt.

«Jeg sa til ham at jeg skal flytte i går.»

«Hva sa han da?» spør Helen.

«Han ble litt sur,» sier Annie og trekker hendene inn i genseren. «Men han finner seg nok en ny, så ettertraktet som han er.»

«Å, du har ikke sett hvordan har ser på deg. Han har jo løpt etter deg siden han var ti.»

«Han sa at han skulle vinne meg tilbake igjen,» sier Annie. «På en måte så vil jeg det. Tenk så romantisk hvis jeg sitter der på kontoret og så braser han inn foran alle og sier hvor høyt han elsker meg.»

«Men du hadde jo ikke blitt med ham tilbake,» sier Helen.

«Jeg hadde vurdert det,» sier Annie. Helen kaster en pute i ansiktet hennes.

«Jaja, nok om det. Hvordan går det med leilighetstittingen?» spør Helen. Annie viser henne en side på pc-en.

«Den er litt liten da,» sier Annie. Helen bare himler med øynene. «Det er verre at den ligger så langt utenfor byen.»

«Nå må du gi deg. Tenk om jeg skulle bodd i London på din alder,» sier Helen.

«Kom igjen da, du er jo ikke så gammel. Dessuten er jo det hele poenget, jeg er ikke deg. Jeg kan ikke vente med på å flytte til London.» Annie legger seg ned på puten. «Tenk å bare kunne gå ned Oxford street og inn i alle butikkene i verden. Jeg kan dra hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil se alle musikalene jeg har drømt om og endelig få en respektabel klesstil.»

«Ja, drøm på du, men det vil kanskje vise seg å bli annerledes fra det du har tenkt. Du kommer jo ikke til å ha masse penger akkurat. Vi vet jo at du ikke har alt for lett for å spare.» Helen reiser seg opp.

«Det kommer til å gå fint. Jeg har spart lenge til dette. Men det er klart at når jeg står utenfor Topshop og kan lukte det vidunderligste bomull eller når jeg står i et hav av kjoler på Forever 21, så kommer det til å bli litt vanskelig,» sier Annie og drømmer seg bort. «Jeg kommer nok til å gå helt bananas.»

«Ja du kan regne ut salgsprosenter i hvert fall,» sier Helen.

«Ja, det eneste nyttige skolen har lært meg. Da kunne jeg jo sluttet på skolen etter bare seks år eller noe.»

«Jaja, du klarer deg nok. Billy lurte forresten på om han kunne kjøre deg til togstasjonen,» sier Helen i døråpningen.

«Å,» sier Annie bare. Helen bare gir henne et lite nikk før hun går ut døren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s