Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 3

Å finne fram i London er en ny opplevelse. Hun befinner seg nå på King’s Cross Station St. Pancras. Og står som øyet i stormen. Hun kunne nok ikke sett mer forvirret ut med kartet nesten helt opp i nesen, mens hun sitter på kofferten. Det virker som hun skal mot Morden, men hun er ikke helt sikker. Google Maps er mer hjelpsom. Hun skaffer seg et Oyster card og går mot sperrene, med en veske i hånden, en Fjällräven Kånken på ryggen og en koffert på slep. Det burde ikke være så vanskelig. Hun skanner kortet og går gjennom. Hun må handle raskt for at alt av bagasje skal gjennom. Det gikk så vidt. Hun skal gå videre da en vakt roper etter henne fra sidelinjen.

«Neste gang, bruk denne!» han peker mot en bredere sperre. Så legger han armene i kors igjen.

«Ja, unnskyld!» roper Annie tilbake og smiler skyldig. Så er det bare å hoppe på riktig tog. Det er mange som venter. Det er store reklameplakater av kommende filmer og nesesprayprodukter. Så kommer toget med en hvinende lyd. Hun forbereder seg mentalt, og løfter opp kofferten.

«Pass på spranget mellom toget og plattformen,» sier de over høyttalere. Dørene åpnes, og Annie stiger på. Det er mange mennesker på et lite område. Hun holder i en rund stolpe med den ene hånden og vesken i den andre.

«Old Street.» Toget bremser og stopper. Annie må holde seg fast for å ikke dette. Kofferten raser nesten av gårde nedover gangen, men hun får stoppet den. Noen går av og flere kommer på. Hun havnet visst i rushtiden. En stødig dame med sykkel kommer på. Hun virker svett. Annie ser en annen vei.

«Moorgate.» Toget stanser. Annie rekker akkurat ikke å stoppe kofferten denne gangen. Heldigvis tar damen med sykkelen tak i den.

«Jeg tror denne er din,» sier hun og ruller den til henne.

«Ja, takk. Det er en liten luring det der,» sier Annie og smiler. Bare noen få kommer på lengst frem i toget. Damen bare nikker. Annie tar tak i kofferten og holder den godt. Dessverre ender det med at hun ramler på sykkelen neste gang de stopper. Er det mulig. Hun satser på at London vil gjøre henne mindre klønete.

«Unnskyld så mye, det var ikke meningen,» sier Annie og ser ned.

«Det går fint,» sier damen og løfter opp sykkelen igjen. Da starter toget å rulle igjen. Heldigvis skal Annie bytte på neste.

Flere stopp og et bytte senere står hun utenfor sin nye bolig, tilholdssted, adresse, hovedkvarter, hjem. Ikke helt den hvite fasaden og elegante trappoppgangen som hun hadde sett for seg, men det er en start. Det er en del trapper opp, og ingen heis. Hun ringer på. Romvenninnen skulle være hjemme. Det høres ikke som det kommer noen. Hun prøver å kikke inn kikkhullet. Det hjelper ikke selvsagt. Hun løfter på inngangsmatten og løfter opp nøkkelen. Det må de få en annen ordning på.

Lysene er av, men et vindu er åpent. Annie setter fra seg tingene i gangen og tar et par skritt inn. Det kan virke som bildene hun så på nettet har blitt litt manipulert. Hun prøver å høre etter dusjlyder, men hører ingenting. Hun åpner forsiktig en dør, men lukker den straks igjen med et gisp. Hun er ganske sikker på at det lå en skikkelse i sengen. Det virker ikke som hun våknet. Kanskje Annie har havnet oppi et mordermysterie og der i sengen ligger liket. Stuen består av en lys, blomstrete sofa og et kaffebord. Like ved står det et spisebord for to, og i et hjørne er det en kjøkkenkrok. Hun må få kjøpt noen blomster eller noe, og kanskje en støvsuger. Når hun løfter på pynteputen vrimler det opp støv. En person i joggebukse kommer fram bakfra og vandrer bort til kjøkkenet. Annie følger ikke etter.

«Hei,» sier Annie. Hun svarer ikke. «Er det inn der eller,» sier Annie og peker mot en dør. Jenta snur seg ikke, men nikker. Annie ruller kofferten inn på det lille rommet. Det er sikkert bare fem kvadratmeter. Når Annie kommer ut igjen sitter jenta og spiser. «Du heter Beatrice, sant?» spør Annie. Hun ser ikke ut som en Beatrice.

«Ja.» Hun sitter ved bordet og spiser noe grønnsaksgreier. «Går det bra om jeg setter på noe musikk?» spør Beatrice. Annie nikker. Det kunne være fint for å bryte stillheten. Det verste av all tenkelige musikk settes på. Annie undres over at metallmusikken ikke sprenger av taket. Det er kanskje ikke så høyt, men veldig ubehagelig. Hva er feil med litt god, gammel popmusikk. Den typen som sendes på radio. Annie prøver å signalisere at det er litt høyt, men det kommer ikke fram til Beatrice. Hun bestemmer seg i stedet for å gå en lang tur. Det nytter jo ikke å starte vennskapet med dårlig stemning, selv om det kanskje er uunngåelig.

Hun ender opp med å bestille en smoothie på en kafé. Det føltes slemt mot baristaen. En smoothie sløser bort hele hans talent, hans levebrød, hans grunn til å leve kanskje til og med. Hun stiller opp smoothieglasset og tar et bilde av det ovenfra. Det burde passe fint inn i feeden hennes. Hun har ikke lagt opp noe rosa på en stund. Annie forventer et skikkelig rykk i følgerantall, nå som hun har flyttet hit. Det er så mange fine hus og restauranter her. På veien tilbake til leiligheten ser hun en slitt pizzarestaurant på andre siden av gaten fra der de bor. Den kommer nok aldri til å havne på noen sin Instagram.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s