Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 3

Å finne fram i London er en ny opplevelse. Hun befinner seg nå på King’s Cross Station St. Pancras. Og står som øyet i stormen. Hun kunne nok ikke sett mer forvirret ut med kartet nesten helt opp i nesen, mens hun sitter på kofferten. Det virker som hun skal mot Morden, men hun er ikke helt sikker. Google Maps er mer hjelpsom. Hun skaffer seg et Oyster card og går mot sperrene, med en veske i hånden, en Fjällräven Kånken på ryggen og en koffert på slep. Det burde ikke være så vanskelig. Hun skanner kortet og går gjennom. Hun må handle raskt for at alt av bagasje skal gjennom. Det gikk så vidt. Hun skal gå videre da en vakt roper etter henne fra sidelinjen.

«Neste gang, bruk denne!» han peker mot en bredere sperre. Så legger han armene i kors igjen.

«Ja, unnskyld!» roper Annie tilbake og smiler skyldig. Så er det bare å hoppe på riktig tog. Det er mange som venter. Det er store reklameplakater av kommende filmer og nesesprayprodukter. Så kommer toget med en hvinende lyd. Hun forbereder seg mentalt, og løfter opp kofferten.

«Pass på spranget mellom toget og plattformen,» sier de over høyttalere. Dørene åpnes, og Annie stiger på. Det er mange mennesker på et lite område. Hun holder i en rund stolpe med den ene hånden og vesken i den andre.

«Old Street.» Toget bremser og stopper. Annie må holde seg fast for å ikke dette. Kofferten raser nesten av gårde nedover gangen, men hun får stoppet den. Noen går av og flere kommer på. Hun havnet visst i rushtiden. En stødig dame med sykkel kommer på. Hun virker svett. Annie ser en annen vei.

«Moorgate.» Toget stanser. Annie rekker akkurat ikke å stoppe kofferten denne gangen. Heldigvis tar damen med sykkelen tak i den.

«Jeg tror denne er din,» sier hun og ruller den til henne.

«Ja, takk. Det er en liten luring det der,» sier Annie og smiler. Bare noen få kommer på lengst frem i toget. Damen bare nikker. Annie tar tak i kofferten og holder den godt. Dessverre ender det med at hun ramler på sykkelen neste gang de stopper. Er det mulig. Hun satser på at London vil gjøre henne mindre klønete.

«Unnskyld så mye, det var ikke meningen,» sier Annie og ser ned.

«Det går fint,» sier damen og løfter opp sykkelen igjen. Da starter toget å rulle igjen. Heldigvis skal Annie bytte på neste.

Flere stopp og et bytte senere står hun utenfor sin nye bolig, tilholdssted, adresse, hovedkvarter, hjem. Ikke helt den hvite fasaden og elegante trappoppgangen som hun hadde sett for seg, men det er en start. Det er en del trapper opp, og ingen heis. Hun ringer på. Romvenninnen skulle være hjemme. Det høres ikke som det kommer noen. Hun prøver å kikke inn kikkhullet. Det hjelper ikke selvsagt. Hun løfter på inngangsmatten og løfter opp nøkkelen. Det må de få en annen ordning på.

Lysene er av, men et vindu er åpent. Annie setter fra seg tingene i gangen og tar et par skritt inn. Det kan virke som bildene hun så på nettet har blitt litt manipulert. Hun prøver å høre etter dusjlyder, men hører ingenting. Hun åpner forsiktig en dør, men lukker den straks igjen med et gisp. Hun er ganske sikker på at det lå en skikkelse i sengen. Det virker ikke som hun våknet. Kanskje Annie har havnet oppi et mordermysterie og der i sengen ligger liket. Stuen består av en lys, blomstrete sofa og et kaffebord. Like ved står det et spisebord for to, og i et hjørne er det en kjøkkenkrok. Hun må få kjøpt noen blomster eller noe, og kanskje en støvsuger. Når hun løfter på pynteputen vrimler det opp støv. En person i joggebukse kommer fram bakfra og vandrer bort til kjøkkenet. Annie følger ikke etter.

«Hei,» sier Annie. Hun svarer ikke. «Er det inn der eller,» sier Annie og peker mot en dør. Jenta snur seg ikke, men nikker. Annie ruller kofferten inn på det lille rommet. Det er sikkert bare fem kvadratmeter. Når Annie kommer ut igjen sitter jenta og spiser. «Du heter Beatrice, sant?» spør Annie. Hun ser ikke ut som en Beatrice.

«Ja.» Hun sitter ved bordet og spiser noe grønnsaksgreier. «Går det bra om jeg setter på noe musikk?» spør Beatrice. Annie nikker. Det kunne være fint for å bryte stillheten. Det verste av all tenkelige musikk settes på. Annie undres over at metallmusikken ikke sprenger av taket. Det er kanskje ikke så høyt, men veldig ubehagelig. Hva er feil med litt god, gammel popmusikk. Den typen som sendes på radio. Annie prøver å signalisere at det er litt høyt, men det kommer ikke fram til Beatrice. Hun bestemmer seg i stedet for å gå en lang tur. Det nytter jo ikke å starte vennskapet med dårlig stemning, selv om det kanskje er uunngåelig.

Hun ender opp med å bestille en smoothie på en kafé. Det føltes slemt mot baristaen. En smoothie sløser bort hele hans talent, hans levebrød, hans grunn til å leve kanskje til og med. Hun stiller opp smoothieglasset og tar et bilde av det ovenfra. Det burde passe fint inn i feeden hennes. Hun har ikke lagt opp noe rosa på en stund. Annie forventer et skikkelig rykk i følgerantall, nå som hun har flyttet hit. Det er så mange fine hus og restauranter her. På veien tilbake til leiligheten ser hun en slitt pizzarestaurant på andre siden av gaten fra der de bor. Den kommer nok aldri til å havne på noen sin Instagram.

Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 2

Et par dager senere er det klart for avreise. Hele familien står samlet på kjøkkenet. Helen, Frank, Hanna, Annie, Hedwig og Sawyer.

«Still opp,» sier Frank. Han sa det oftere før. Hele familien stiller seg i stigende rekkefølge. «Rull inn,» sier han så. Da tar alle hverandre i hendene og så ruller de seg sammen, i en spiral, inn i en gruppeklem, med Sawyer først.

«Dette er skikkelig teit,» sier Hanna. Da ler alle.

«Ja, vi vet,» sier Helen. Så står de der og klemmer. De hører en bil tute utenfor. Det må være Billy.

«Skal du dra da,» sier Frank.

«Skal vel det,» sier Annie. Frank rufser henne litt i håret og gir henne en stor klem.

«Du må få jobb på et eller annet kjent sted som gir skikkelig god rabatt,» sier Hanna og Hedwig nikker enig. «For eksempel Ralph Lauren eller i det minste Forever 21 eller noe.»

«Nei, HM, synes jeg,» sier Hedwig. «Jeg kommer til å facetime deg, om matte og sånt,» sier Hedwig. Sawyer gir Annie en tegning han har laget. Han har tegnet et tre på et hvitt ark.

«Ja, men da burde jeg gå da,» sier Annie. «Billy venter sikkert.»

«Ikke vær for slem mot ham da,» roper Hanna etter henne. Frank har med veskene ut i bilen. Annie setter seg inn i bilen og kjører vinkende vekk fra familien sin og hele byen. De sier ikke så mye i løpet av turen. Det er en drøy time til stasjonen. Det er først når de står parkert foran togskinnene at Billy åpner munnen.

«Ja, da er vi her da,» sier han. «Det blir gøy å høre hvordan du får det.»

«Å, mener du det?»

«Ja, bare fordi jeg ikke direkte har lyst til å flytte til London betyr ikke det at jeg ikke skulle ønske at jeg hadde lyst til å flytte til London, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Jeg tror det.»

«Det er faren min egentlig. Jeg må bli her og jobbe på gården.»

«Er ikke det drømmen?» spør Annie.

«Jeg er ikke så sikker lenger. Bare bli her resten av livet. Jeg tenker på det du sa.»

«Du må ikke høre på meg,» sier hun. Billy har det spontane ansiktsuttrykket sitt.

«Gift deg med meg.» Annie bare ser på ham.

«Hva sa du?»

«Gift deg med meg.» Billy har det selvgode uttrykket som bare han har, samtidig som han smiler. «Da kan ikke noen si noe på at jeg blir med deg til London.»

«Billy hva er det du snakker om?» spør Annie.

«Jeg blir med deg til London. Jeg har med en veske og allting.» Annie ser rett fram.

«Nei, hva er det du, du må bli her,» sier Annie.

«Var det ikke det du ville da? At jeg skulle være med,» sier han.

«Men Billy da, det er jo ikke det du vil.»

«Jo, jeg vil jo ha deg,» sier han og tar hånden hennes.»

«Nei, Billy. Noen ganger skjønner jeg ikke hva du tenker med,» sier Annie og går ut av bilen. Billy følger raskt etter. Han smeller igjen bildøren.

«Hva jeg tenker med?» sier han og rynker øyenbrynene.

«Jeg vet du vil være romantisk og alt det der, men,»

«Ja, unnskyld meg da,» sier han. De ser på hverandre over biltaket. Vinden blåser gjennom dem. Hun vet ikke hva hun skal si. Det er mange mennesker rundt dem på grusparkeringsplassen.

«Ha det,» sier hun bare og tar veskene sine og går. Kofferten skumper bortover det ujevne underlaget. Vinden blåser henne i øynene, så et par tårer titter fram.

«Du kan ikke bare gå Annie!» roper han etter henne. Hun snur seg ikke rundt, men det gjør alle andre. Hun setter seg ned på en benk med veskene ved siden av seg. Hun tar frem en avis som ligger ved siden av henne på benken, og leser i den. Hun leser egentlig ikke, men hun vil at det skal se ut som det. Hun gløtter bort på parkeringsplassen. Bilen står ikke der lenger. Henne siste kobling til dette livet er brutt. Det er forresten like greit. Ingenting skal holde henne tilbake i London. Så kommer toget tøffende.

Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 1

4

Annie sitter klemt med ryggen mot sengen. Hun prøver å gjøre seg så liten som mulig sånn at hun kan dekke hele gulvet med brosjyrer og samtidig nå alle sammen fra der hun sitter. Hun kjøpte en guide over London og hun har skrevet ut masse papirer med jobbmuligheter, må-besøke-lister, undergrunnskart, vanlig kart og life-hacks. Hun har funnet en leilighet. Det ble dessverre ikke i sentrum som hun hadde tenkt, men ganske langt utenfor. Hva hadde hun ikke gjort for å bo i Kensington for eksempel, eller kanskje Notting Hill. Det er sikkert fint i Bexley også, eller i hvert fall helt greit. Problemet er bare at hun må stå opp typ seks for å rekke t-banen inn til London hver dag. En jobb må hun også skaffe seg. Hun har søkt på alle mulige steder. Først og fremst på magasiner, men også på diverse kaféer og klesbutikker. Å få pakket ned alle klærne og tingene hennes må hun også få gjort. Hun har tre dager på seg, det burde gå bra. Det hun kommer til å savne mest er familien tror hun, selv om det nok blir ganske deilig også. Hun har ikke vært alene i huset på sikkert en måned. Det blir fint med noen nye impulser og litt høyere tempo. Hun skal få det til. Hun skal bli den som alle snakker om. Kanskje lokalavisa lager et oppslag om bondejenta som fikk det til i storbyen. Helen kommer inn døren, når Annie drømmer som best.

«Skal du virkelig dra?» spør Helen og setter seg på senga.

«Banker ingen noensinne på i dette huset eller?» sier Annie og setter seg opp i senga. Helen tørker vekk noen tårer med ermet. «Mamma da, jeg kommer jo tilbake igjen.» Helen setter seg ned ved siden av henne. Annie setter seg opp i senga og lener seg på skulderen til mammaen sin.

«Å neida, du kommer til å finne deg en eller annen kjendisfotograf og bare bli der.»

«Du kan jo komme og besøke meg,» sier Annie.

«Det er jo ikke det samme,» sier Helen og stryker Annie over håret. Da begynner nesten Annie å gråte og. Det hjelper ikke akkurat når Helen begynner å nynne på «Slipping through my fingers.» Så sitter de der og gråter rolig sammen.

«Tenk om jeg fant en kjendisfotograf da,» sier Annie.

«Da kunne dere startet et magasin sammen,» sier Helen og ler.

«Nettopp, det hadde ikke vært så dumt det,» sier Annie og setter seg opp og tørker tårene.

«Hva med Billy da?» spør Helen etter litt.

«Jeg sa til ham at jeg skal flytte i går.»

«Hva sa han da?» spør Helen.

«Han ble litt sur,» sier Annie og trekker hendene inn i genseren. «Men han finner seg nok en ny, så ettertraktet som han er.»

«Å, du har ikke sett hvordan har ser på deg. Han har jo løpt etter deg siden han var ti.»

«Han sa at han skulle vinne meg tilbake igjen,» sier Annie. «På en måte så vil jeg det. Tenk så romantisk hvis jeg sitter der på kontoret og så braser han inn foran alle og sier hvor høyt han elsker meg.»

«Men du hadde jo ikke blitt med ham tilbake,» sier Helen.

«Jeg hadde vurdert det,» sier Annie. Helen kaster en pute i ansiktet hennes.

«Jaja, nok om det. Hvordan går det med leilighetstittingen?» spør Helen. Annie viser henne en side på pc-en.

«Den er litt liten da,» sier Annie. Helen bare himler med øynene. «Det er verre at den ligger så langt utenfor byen.»

«Nå må du gi deg. Tenk om jeg skulle bodd i London på din alder,» sier Helen.

«Kom igjen da, du er jo ikke så gammel. Dessuten er jo det hele poenget, jeg er ikke deg. Jeg kan ikke vente med på å flytte til London.» Annie legger seg ned på puten. «Tenk å bare kunne gå ned Oxford street og inn i alle butikkene i verden. Jeg kan dra hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil se alle musikalene jeg har drømt om og endelig få en respektabel klesstil.»

«Ja, drøm på du, men det vil kanskje vise seg å bli annerledes fra det du har tenkt. Du kommer jo ikke til å ha masse penger akkurat. Vi vet jo at du ikke har alt for lett for å spare.» Helen reiser seg opp.

«Det kommer til å gå fint. Jeg har spart lenge til dette. Men det er klart at når jeg står utenfor Topshop og kan lukte det vidunderligste bomull eller når jeg står i et hav av kjoler på Forever 21, så kommer det til å bli litt vanskelig,» sier Annie og drømmer seg bort. «Jeg kommer nok til å gå helt bananas.»

«Ja du kan regne ut salgsprosenter i hvert fall,» sier Helen.

«Ja, det eneste nyttige skolen har lært meg. Da kunne jeg jo sluttet på skolen etter bare seks år eller noe.»

«Jaja, du klarer deg nok. Billy lurte forresten på om han kunne kjøre deg til togstasjonen,» sier Helen i døråpningen.

«Å,» sier Annie bare. Helen bare gir henne et lite nikk før hun går ut døren.

Snart på toppen av livet | kapittel 3 del 2

«God morgen Barbara,» sier han.

«Ja, god morgen Thomas,» sier hun. Jenta som sitter ved siden av begynner nesten å le. Kanskje han ikke heter Thomas? «Jeg trenger deg på møtet etter lunsj,» sier Barbara bare. Så ser hun bortover raden. «Alle webdesignere og bloggere også!» roper hun utover rommet før hun snur om på helen og går inn til kontoret. Hun heiser opp persiennene og ser utover London. Hun har klart seg ganske bra tross alt. Hun ser så utover kontorlandskapet og ser at alle prater sammen igjen. Sånn det skal være.

Telefonen plinger til. Det er broren hennes igjen. Hun svarer fort at hun kan sponse med to hundre pund. Hun får en tommel opp tilbake, etterfulgt av et hjerte. Hun går inn på hjemmesiden. Den må oppdateres. Hvorfor er det ingen som har gjort det? Den må forresten ikke oppdateres, den må fornyes. Det banker på døren. Odette sitt ansikt kommer snart til syne.

«Jeg bare lurte på hva du vil gjøre angående de intervjuene,» sier hun. Odette er en flink sekretær, men Barbara skulle bare ønske at hun turte å ta litt mer plass innimellom. Hun er alltid pent kledd da, det skal hun ha. Kanskje hun kan være med på å se på noen design til neste måned? Det må Barbara tenke litt mer på.

«Sett inn en annonse du,» sier Barbara bare og ser rett fram igjen.

«Det har jeg allerede gjort,» sier hun så. Barbara ser på henne igjen.

«Åja, vel er de her nå?» spør Barbara. Odette nikker. «Hvorfor sa du ikke bare det med en gang? Vent, ikke svar på det.» Barbara legger lesebrillene på bordet og gnir seg i øynene. «Vel, send dem inn da.» Odette forsvinner ut døren igjen og en ung dame kommer inn like etter. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

«Hei, så godt å endelig treffe deg. Jeg er en stor beundrer av det du driver med,» sier den unge damen før hun setter seg ned.» Barbara bare nikker og tenker at hun ikke har tid til det her. Hun kan bare se for seg e-postene som strømmer inn i dette sekund.

«CV?» spør Barbara og jenta gir henne et ark. Barbara ser gjennom. Hun har gode referanser. I hvert fall til å bare være tjuefem. «Hvordan går det med deg?» Barbara må titte ned på arket. «Margot.»

«Det går veldig bra. Jeg sluttet akkurat i min forrige jobb, så nå er jeg klar for noe nytt.»

«Så bra. Kan du ikke fortelle meg litt om deg selv?» Spør Barbara og kaster et glimt på pc-skjermen.

«Ja, det kan jeg godt,» sier Margot. Hun forteller om stedene hun jobbet og litt om hennes fritidsinteresser. Hun passer også på å nevne hvorfor akkurat hun burde jobbe akkurat her. Barbara får ikke følelsen av at hun er et godt tilskudd til firmaet. Margot forsvinner ut og en ung mann kommer inn. Etter tre kandidater til stikker Barbara hodet ut av døren.

«Odette,» hvisker hun. Odette titter opp og lener seg bort. «Du tar over. Bare ansett noen, jeg stoler på deg. Jeg orker ikke flere av disse intervjuene.» Barbara ruller tilbake til glass-skrivebordet. Greit å få det ut av verden. Odette kommer til å fikse det helt fint. Etter lunsj, som Barbara spiser på kontoret, er det tid for møte.

De møtes alle på møterommet. Det er rommet ved siden av kontoret til Barbara. Rommet er innrammet av glass med svarte kantlinjer. Barbara sitter ved enden og så sitter Thomas, hvis det var det han het, etterfulgt av bloggerne, webdesignerne og sirkulasjonsdirektøren. Odette kommer trillende med en tralle med kjeks, kaffe og te. De har åpnet et vindu, men det begynner å bli varmt. Godt Barbara ikke tok genseren. Bordet dekkes snart av papirer og pc-skjermer.

«Ja, dere. God formiddag,» sier Barbara og ser utover bordet. «Jeg har kalt dere inn fordi vi trenger å gjøre noe med nettsiden vår. Den har ikke blitt oppdatert på et døgn og helt ærlig så reflekterer ikke nettsiden magasinet. Vi må endre fargene og fontene.» Det er noen som mumler noe. «Kanskje web-designerne kan snakke litt med,» tenkepause. Hva er det han heter? Noah, han heter Noah. «Noah, her borte, etterpå. Han kan kanskje gi dere noen idéer,» sier Barbara.

«Det er kanskje ikke bare designet som må fikses på,» sier en jente mumlende.

«Unnskyld, sa du noe?» spør Barbara, selv om hun godt hørte hva hun sa.

«Jeg sa bare at vi må gjøre noe. Vi trenger noe helt nytt.» Barbara tenker etter. Noe nytt.

«Hva da tenkte du på?» spør Barbara med hendene rolig foldet i fanget.

«Nei, altså. Bare se i Vogue for eksempel…» sier hun.

«Vi skal ikke sammenligne oss med andre magasiner,» avbryter Barbara. «Vi må finne vår egen greie.»

«Hva om vi finner typ en it-jente eller noe da,» prøver en annen å si.

«Det er ikke å legge skjul på at salget har gått ned i det siste,» sier sirkulasjonsdirektøren.

«Jeg trenger litt tid til å tenke på det her,» sier Barbara og tar en slurk kaffe. Det sirkulerer inn en veps i rommet. Alle legger merke til den, men de prøver å holde seg rolige. Å slippe insekter inn på et møterom er den beste måten å se hva slags mennesker man omgir seg med.

«Det er bare det at jeg tror vi må gjøre noe snart. Folk kjøper ikke like mange blader våre,» sier sirkulasjonssjefen så. Barbara blir stille.

«Hva er det dere foreslår da?» spør Barbara etter en liten stund. Lenge nok til at alle nok begynte å lure på om de kom til å få sparken. Jenta holder øynene fast på vepsen. Den har satt seg på en kladdebok.

«Vi trenger noen som folk har lyst til å bli. Noen som de kan heie på,» sier jenta igjen, lavt.

«En som folk kan relatere seg til. Ikke en kjendis, men en vanlig person liksom,» sier Noah. Det er som de plutselig er redd for å snakke, nå som de har fått lov. Noah flytter elegant på luften rundt vepsen når den nærmer seg.

«En hverdagsperson?» spør en annen.

«Finnes det ikke nok av it-jenter?» spør en ung mann.

«Jo, men ikke en it-jente, en hverdagsjente,» sier Noah. «En hverdagshelt.» Barbara følger også med på vepsen. Den hoovererer rett over hodet til jenta. Man kan se panikken i øynene hennes. Det er like før hun skriker. Barbara forstår ikke de som får panikk i nærheten av vepser. Hun synes det virker så pinlig å bli så redd for noe så lite. Personlig er hun fullt overbevist om at det beste er å stå stille. Så vidt hun vet har hun heller aldri blitt stukket.

«Jeg vet ikke riktig jeg dere,» sier Barbara. Da banker noen på døra, og Adam kommer inn. Vepsen tar muligheten og flyr ut gjennom døren. Straks hører man en damestemme som skriker til. Han tar ut en bunke papirer fra skuldervesken og slenger de på bordet. Det virker som han har syklet for håret er mer vilt enn vanlig.

«Hei, jeg kommer med noen spalter jeg bare,» sier han og tar opp et nytt ark fra vesken. «Ville du ha noen magasiner forresten?»

«Nei, det vet du vel nå Adam,» sier Barbara.

«Joda, bare i tilfelle.» Han strekker seg over bordet og tar en kjeks. «Hva holder dere på med?» spør han.

«Vi leter etter en måte å fornye magasinet på,» sier hun bare.

«Ikke sant vi trenger en it-jente,» sier jenta. Adam ser ut til å tenke etter. Helt siden foreldrene hans døde har han vært her. Barbara kjente mammaen hans godt. De gikk i samme klasse gjennom hele oppveksten. Adam flyttet til London for å få en ny start. Nå tar han tilflukt i bøkene sine. Det er ikke alltid så lett å vite hva han tenker. Han har blitt flink til å skjule følelsene sine.

«Joda, sikkert,» sier Adam og tar en kjeks til. «Dere burde ha Oreo her,» sier han.

«Nei, vi trenger en hverdagshelt,» sier Noah.

«Ja, det også,» sier Adam. «En til Noah kanskje?»

«Haha, jeg gjør det meget bra på datingfronten for tiden,» sier Noah.

«Noen som har,» sier Barbara, men hun rekker ikke å fullføre før Adam rekker henne en tusj.

«Takk,» sier Barbara og tar imot.

«Ja, sikkert,» sier Adam for å svare på Noahs spørsmål.

«De har visst blitt ganske gode venner i det siste», tenker Barbara.

«Finn noen som ikke alltid er så perfekt liksom. Noen fra landet eller noe. En som deg Barbara!» sier Adam på vei ut døren igjen. Han vinker gjennom vinduet med smil om munnen og snart er han vel på vei nedover gaten igjen på sykkelen sin. Energien i rommet faller momentant.

«Jeg skal ta hensyn til begge forslagene og så møtes vi igjen snart. I mellomtiden, ta en titt på de fargene og fontene. Noah blir sjef for det og så sender du meg et forslag.» Barbara reiser seg opp og alle følger etter. Når hun er ute av rommet kan hun nesten høre at de puster ut.

Snart på toppen av livet | kapittel 3 del 1

3

I verden finnes det en rekke motemagasiner som alle kjenner til. Vogue, Vanity Fair, Cosmopolitan, osv. Et av de magasinene er On Top magasin. Et magasin i mengden på mange måter. Ikke er det veldig banebrytende, men det holder seg flytende. Bladet består som alle andre blader av mye tekst, som ingen leser, og mange bilder av damer som holder i diverse vesker og rare skjerf. En og annen oppskrift på grovt bananbrød kan også dukke opp, etterfulgt av et raskt og effektivt treningsprogram. Alt er veldig forutsigbart, men det fungerer. Hvorfor tenke utenfor boksen når det er så god plass inni? Det gjenspeiler egentlig, den hardtarbeidende, redaktøren like presist som et speil ville gjort.

Barbara Blaine har klart å finne den eneste stille leiligheten i London sentrum. Hun åpner øynene og løfter av silkesovemasken. Hun setter seg opp i silkesengetøyet sitt og ser ut gjennom de store, ærlige vinduene. Med silkepysjen på løfter hun vekk dynen og setter seg på sengekanten. Hun stikker føttene inn i tøflene og strekker ut armene. Hun går bort til vinduet og åpner det litt. Hun lar hånden gli over bildet av Michael og henne. Det kan bli litt for stille noen ganger. Utenfor vinduet ser hun bilene som farer forbi. Hun elsker de svarte taxibilene. Hun sukker lett over at hun akkurat er ferdig med den siste sesongen av Downton Abbey, selv om hun sikkert er den siste i landet. Da er det bare å vente på filmen som kommer til høsten. Hun går bort fra vinduet og bort til garderobeskapene. Det er ikke et walk in closet akkurat, men hun har en hel vegg av skap og i tillegg en øy hvor hun har alle skoene sine, eller ikke alle. Noen ligger innerst i kottet også. Hun skifter straks inn i treningstøy og tar med seg den rosa matten inn i stua. Best å ikke passere speilet på veien, håret står sikkert til alle kanter. Hun setter på nyhetene og gjør sitt «sju dager til stram mage» – program. Det har snart gått fjorten dager. Hvis nyhetene gjenspeiler verden, ser det ikke lyst ut. Terror, miljøkriser og en og annen influencerkrig. Hun gjør et siste rygghev og så er det tid for frokost. Kanskje best å dusje først. Hun kler på seg og går ut på kjøkkenet. Det er et stort, klassisk, hvitt kjøkken med marmorflater og dobbelt kjøleskap. Der inne har hun all avokadoen. Det er visst bra for hjertet eller noe, men spesielt godt er det ikke. Hun tar ut acai-bowlen hun laget i går og et glass gulrotjuice. Selv når ingen ser på henne må hun spise sunt. Hun setter seg ved bordet og ser utover verden gjennom vinduene mens hun så vidt kan høre tv-en. Nå glemte hun nesten kaffen. Hun skynder seg og setter på en kanne på kjøkkenet. Hadde Barbara vært en bil, hadde hun gått på kaffe. Hun går gjennom arbeidsdagen i hodet og alle menneskene som skal involveres i den. Posten dumper gjennom døren. Hun går bort og tar med seg avisen og magasinet som landet på gulvet. On Top-magasin. Hun blar i det ved frokostbordet og markerer alle stedene hvor det er plass for forbedringer. Hun har alltid bestilt det hjem til seg for å vite hvordan det blir levert og om det kommer fram like fint som det lå på skrivebordet hennes for bare noen dager siden. Alt ser bra ut. Alt ser kanskje for bra ut. Det får hun hanskes med om noen timer. Nå skal hun drikke kaffe. Hun plukker opp mobiltelefonen på veien fra kjøkkenet. Akkurat like mange varsler som det pleier å være. Ingen s.o.s – meldinger, så da er det greit. En melding fra broren hennes tikker inn. Han lurer på om hun vil sponse barnehageforestillingen til sønnen hans. Barbara vil ikke svare på det med en gang. Det hadde jo vært hyggelig om han sendte melding når han ikke gjaldt penger. Nevøen er nydelig på den andre siden, selv om Barbara ikke har sett ham på kjempelenge. Klokken er snart sju, og det er på tide å gå til jobben. Barbara setter tallerkenene på benken og tar raskt på seg den lette vårjakken og går ut døren. De store svarte solbrillene gjør at ingen vil snakke med henne i heisen, akkurat slik hun vil ha det. Barbara prøver å unngå dørmannen. Han er en fransktalende polsk. Han flyttet hit for en god stund siden, og siden han fant ut at Barbara snakker litt fransk har han ikke latt henne gå forbi i fred. Barbara ser ned, men hun må stoppe når han hilser på henne.

«Ca va Barbara!» sier han på fransk. Barbara har veldig lite lyst til å svare. Det som er bra er at hans fransk ikke akkurat er helt perfekt heller, men den er vanskelig nok å forstå for en som ikke har studert fransk på tjue år.

«Ca va Miguel,» sier Barbara.

«Il fait bon aujourd’hui. Vous allez travailler ? » (Fint vær i dag, skal du på jobb?)

«Oui,» sier Barbara bare. «Ta famille est bonne?» (Hvordan er det med familien?) spør hun. Barbara håper det var riktig og noe forståelig. Hun vil egentlig ikke gå inn på det temaet, men Miguel er alltid så snill mot henne.

«Oui, très bien,» sier han. «Mais, ma mère est malade.» (Ja, veldig bra, men min mamma er syk)

«Je suis désolé,» (det var trist) sier Barbara og gjør seg klar til å gå. Miguel har ikke åpnet døren ennå. På den måten er det han som bestemmer når de er ferdig med samtalen.

«C’est très chere à Londres,» (det er veldig dyrt i London) sier Miguel. Barbara må be ham om å gjenta det, men det hjelper ikke. Det er ikke før han gnir fingrene sammen før hun skjønner hva han mener.

«Oui,» (ja) sier Barbara og nikker.

«Nous avons besoin d’argents,» (vi trenger penger) sier han. Barbara rister på hodet. Hun gir dem allerede femti pund i måneden. Barbara synes det er ganske bra med tanke på at han bare er dørmannen hennes. Det føles som når hun avslår en selger på telefonen, bare verre.

«Je doit aller Miguel. À bientôt, » (jeg må gå nå, vi sees) sier hun og han åpner døren for henne.

«À bonne journée,» (ha en fin dag) sier han tilbake og så er hun ute på Londons gater. Det er perfekt temperatur og ikke mange minuttene til kontoret. Hun liker byen best om morgenen. Da er den som mest ambisiøs. Menneskene som er ute vil noe med livet sitt. Hun runder gatehjørnet. Butikkene åpner nå. Hun setter solbrillene på hodet idet hun går forbi blomsterbutikken. Det ser ikke ut som Sam er på jobb ennå. Alle hører at hun kommer, men ingen bryr seg. Det er deilig med storbyer. Alle har nok med sine egne liv. Hun kan se bygningen nå. De har ikke et stort skilt eller noe. Bygningen bare glir inn i mengden som en observatør. Barbara åpner døren og går inn. Hun tar heisen opp til andre etasje og blir møtt av en dame som står med en kaffekopp. Egentlig er det assistenten sin jobb, men hun sluttet nettopp. Hun begynte å jobbe for Barry Barlow isteden. På kontoret er det alltid mye liv, i hvert fall til Barbara kommer inn. Stillhet beveger seg som en kjedereaksjon gjennom rommet. Barbara går forbi alle skrivebordene på vei til kontoret sitt. Hun er den eneste som har lukket kontor, men med glassvegger rundt hele. Det er et vakkert industribygg med utsikt over Londonbridge. Hun er særdeles fornøyd med de svarte vinduene og de matte, hvite murveggene. Hun stopper ved en av de grafiske designerne.

Snart på toppen av livet | kapittel 2 del 3

«Hvorfor er vi her?» spør Hedwig når Helen parkerer bilen. Hedwig får ikke et svar. Helen går først mot en av butikkene. Det er en bruktbutikk. Når de var små kom mye av klærne deres derfra. Det plinger i en bjelle når de går inn. Annie går rett til bøkene. Om du plutselig får behov for å holde i en VHS-kassett er dette stedet.

«Jeg kommer snart,» sier noen. Annie blar gjennom noen bøker. De fleste er gamle og fra diverse bokklubber. Det er mange tenåringsbøker.

«Å, jeg har denne,» sier Annie. Hun husker den godt. «Du har ikke levert boken min mamma?» Helen hører visst ikke, håper Annie.

«Jeg skal så kjøpe servise her når jeg blir stor,» sier Hedwig og løfter på noen glass. Helen er straks der og tar glassene fra Hedwig igjen.

«Jeg er ikke tre år mamma,» sier Hedwig. Helen bare dysser ned samtalen. Det høres noen dunk fra lengre inn i rommet. Helen går først og de andre etter. Der ligger eieren med pappesker over seg. Hun er en liten dame av italiensk herkomst med brillesnor og mønstret skjorte. Håret er rødt, ikke naturlig, og buksene er vide. Helen leverte et par sko til reparering her en gang. Hun fikk de tilbake med små blomster satt på overalt.

«Hei Gracia, hvordan går det?» spør Helen og hjelper henne opp.

«Det går bra,» sier Gracia og børster av seg på buksene. Hanna og Annie setter opp eskene på hyllen igjen. «Jeg skulle bare sette de eskene på hyllen og så snublet jeg.»

«Du burde skaffe en bedre krakk,» sier Helen.

«Neida, den fungerer,» sier Gracia. «Jeg tror ikke jeg har hilst på deg før,» sier Gracia og går fram til Hedwig. «Jeg heter Gracia Magdalena Frispolini Bruchetta.» Hedwig ser meget skeptisk ut.

«Heter du Bruchetta?» spør Hedwig og prøver å ta til seg hånden sin.

«Tror du ikke på meg?» spør Gracia og blunker. «Hva kan jeg hjelpe dere med? Vil dere ha kjeks?»

«Vi bare titter,» sier Hanna og går bort til noen bluser. Hedwig tar en kjeks.

«De er halv pris,» sier Gracia. «Hvis ikke dere kommer for at jeg skal fikse, da er det full pris.» Hun flytter krakken bak benken igjen. «Jeg kan fikse hva som helst, bortsett fra når jeg ikke har sovet bra.» Det er stappet fullt av ting her. Masse duker og lampeskjermer overalt. Noen hadde trengt å organisere dette stedet. «Så stor du har blitt Annie. Det var lenge siden jeg sydde ballkjolen til deg nå,» sier Gracia.

«Ja, det begynner å bli en stund siden nå,» sier Annie.

«Hun skal flytte til London,» sier Helen.

«Ta, ta, ta, hva med mamma? Helt alene hjemme,» sier Gracia og rister på hodet. «Kanskje det er en gutt i London?» spør hun. «Nei, de unge vil ha jobb, ikke mann.»

«Annie skal realisere drømmen sin,» sier Helen.

«Ja, de unge drømmer,» sier Gracia. «Kanskje du kan velge deg noe her som en gave fra meg?» sier Gracia og forsvinner inn på lageret igjen. Annie går rundt i den lille butikken. Hun prøver å hinte til Helen at det ikke er noe hun vil ha, men hun får et strengt blikk tilbake.

«Hva med denne?» spør Gracia og kommer ut med et fat. Det er et grønt fat med motiv av epler og druer.

«Ja, det blir fint. Tusen takk Gracia,» sier Helen før Annie rekker å si noe. «Dere vet deres mamma er veldig snill?» Gracia setter seg på en barstol hun har bak disken. Det ser ganske komisk ut fordi krakken er alt for høy i forhold til benken. «Helen ga meg denne butikken. Visste dere det?»

«Nei, hvorfor det?» spør Hedwig.

«Jeg hadde tenkt å åpne restaurant her,» sier Helen. «Det var før jeg giftet meg med Frank.» Annie hadde hørt at Helen gikk på kokkeskole en stund. Helen snakker aldri om det.

«Så lot hun meg kjøpe den isteden,» sier Gracia.

«Det var ikke akkurat sånn. Det var pappaen min som hadde tenkt å kjøpe butikken til Gracia for at jeg skulle få åpne restaurant her, men jeg overtalte ham. Vi snakket ikke om det på en stund etter det. Han kunne ikke fordra at jeg bare skulle være hjemme med Frank, og dere etter hvert.»

«Hun ga opp sin drøm for meg,» sier Gracia. «Dere har fått halv pris siden det,» ler Gracia og tar opp et tinnfat. Hun prøver å speile seg i det.

«Hvorfor åpnet du ikke et annet sted?» spør Hanna.

«Vel, pappaen min ville ikke sponse meg mer og vi hadde ikke råd. Frank ville dessuten ikke ta opp lån. Det bare ble sånn,» sier Helen.

«Det hadde aldri jeg gjort,» sier Annie. Tenk å gi opp drømmen sin for å få barn.

«Jeg vet det Annie, men jeg fullførte en annen drøm isteden.» Annie er fast bestemt på at det blir karriere først og så barn. Det virker ganske umulig å gjøre det i omvendt rekkefølge.

«Ikke tull om å få barn. De er en gave du aldri finner lik, og som du aldri får returnert,» sier Gracia og ler. «Jeg har også fem barn. De er overalt. Jeg forstår meg ikke på dem.»

«Bor de hjemme fortsatt?» spør Hanna.

«Nei, nei. De bor overalt. Jeg ser dem aldri, men de blir med til Italia,» sier Gracia. Annie tenker at man må ha dårlig forhold til foreldrene sine hvis man ikke blir med til Italia. Helen står og ser på en duk. Det er brodert på motiv av oliven. «Liker du den?» spør Gracia over skulderen til Hanna som ser på en solhatt.

«Jeg bare prøver,» sier Hanna. Gracia forsvinner inn på lageret igjen. «Hva nytter det med solhatt hvis vi aldri drar til syden.»

«La det skje,» sier Annie.

«Hva med denne?» spør Gracia og kommer ut med en annen solhatt. Denne har et blått bånd knytt rundt selve kuppelen.

«Jeg vil ha denne jeg Gracia,» sier Helen ved kassen. Hun har valgt en liten glassvase til førti kroner. Hanna henger raskt tilbake hattene. «Vi må komme oss videre. Vi er på vei til matbutikken.»

«Å, dere må kjøpe aubergine,» sier Gracia. «Jeg kan finne oppskrift til deg?»

«Det blir ikke nødvendig,» sier Helen. «Men kanskje en annen gang.» Gracia nikker og smiler. «Vi sees Gracia.» De tre små kvinnene følger etter Helen ut av butikken med et pling.

Snart på toppen av livet | kapittel 2 del 2

«Er du ferdig med den fjøla?» spør Hanna.

«Nei, men du kan ta den her,» sier Helen og drar ut en skuff. «Hva var det du sa til Hedwig Annie?» Helen gir Annie en agurk.

«Jeg sa bare at jeg ikke ville kaste ball med henne,» sier Annie og begynner å kutte opp agurken. Det finnes utrolig mange måter å kutte opp en agurk på. Annie spiste en gang en hel squash fordi hun trodde det var en agurk.

«Kutter du julienne?» spør Hanna. «Jeg gjør det.»

«Vil du at jeg skal gjøre det?» spør Annie.

«Det hadde vært fint,» sier Hanna. Annie snur agurken og kutter den opp i lange biter.

«Kunne du ikke ha kastet litt ball da Annie? Du ser hvor lei seg Hedwig ble,» sier Helen.

«Jeg ble jo ropt inn hit uansett,» sier Annie. «Jeg gjorde meg klar for London. Jeg har ikke tid til å kaste ball. Framtiden min venter på meg.»

«Hva med nåtiden da?» spør Helen og legger spagettien i det kokende vannet.

«Bare ikke bli en av de avskyelige modellene,» sier Hedwig fra bordet.

«Nevn noen avskyelige modeller,» sier Annie. Hedwig kan ikke bare slenge ut en påstand som det. Victoria Beckham, for eksempel, er absolutt ikke avskyelig.  

«Jeg kan vel ikke navnet på noen modeller,» sier Hedwig og trekker på skuldrene. «Kan du navnet på noen fotballspillere?» Annie tenker etter. Hun kan navnet på de kjekke fotballspillerne.

«Ronaldo, Messi, og så han Barry Lane eller noe,» sier Annie etter en tenkepause. «Han som spiller for Liverpool.» Hedwig gir henne det mest overlegne blikket Annie har sett.

«Mener du Harry Kane fra Tottenham?» spør Hedwig.

«Jeg var inne på noe da,» sier Annie.

«Du var ikke inne på noe,» sier Hanna.

«Takk Hanna,» sier Hedwig.

«Blir dere med til matbutikken etterpå?» spør Helen. Hun roper på Hedwig som må dekke på. Hanna må gå etter og bytte plass på gaflene og knivene.

«Ja,» sier Hanna. «Jeg vil se om de har fått inn de nye proteinpuddingene.» Høres ut som Hannas vanlige argument. Alltid på utkikk etter nyheter. Annie skjønner ikke hvordan hun gjør det. Hanna må ha forbrenning som en flyndre. 

«Sikkert,» sier Hedwig og henter glass fra skapet.

«Jeg vet ikke,» sier Annie. Hun burde fortsette med forberedelsene. Tilbringe litt mer tid med Google Earth. Mulig at hun tar en løpetur.

«Kom igjen Annie, si ha det til nærmiljøet,» sier Helen. «Vi får kanskje ikke handlet sammen igjen på en lang stund.» Annie ser på dem. Hele tiden har hun vært så opptatt av at hun skal dra at hun har glemt å tenke på hva hun drar fra. Det er forresten ikke så mye. I hvert fall ikke utenfor dett huset.

«Greit,» sier Annie.

«Kom hit og hjelp meg med kjøttdeigen,» sier Helen. Annie tar over stekespaden. «Hanna, legg oppi bønnene.»

«Må du mamma?» spør Hedwig. «Jeg hater bønner.»

«Da vet du ikke hva det vil si å hate noe vennen,» sier Helen og peker på bønnene. De spiser maten når hele familien har samlet seg. Maten er nok det Annie kommer til å savne mest.

Helen tar jakken sin og jager døtrene sine ut i bilen. Hanna er sist, som vanlig, fordi hun bare skulle sjekke én siste ting på Facebook. Det viser seg at søsteren til Billy har forlovet seg. Til og med naboene får vite det fra Facebook først.

«Det må være surt Annie, det kunne vært deg,» sier Hanna i bilen.

«Har Billy fridd til deg Annie?» spør Helen og snur seg.

«Se framover mamma,» roper Hedwig fra baksetet.

«Nei, han har ikke fridd. Ikke egentlig,» sier Annie. «Vi snakker ikke mer om det. Vi slo opp, og det var det.»

«Det er aldri det,» sier Hanna.

«Vet du hva? Nå orker ikke jeg å høre et ord til om Billy,» sier Hedwig.

«Fint,» sier Annie. Hun kunne ikke vært mer enig.

«Fint,» sier Hedwig.

«Så bra, fordi jeg tenkte å vise dere en ting først,» sier Helen og tar en høyresving. De kommer inn på en sidegate fra hovedgaten. Det er aldri mye folk der. Flere av butikkene venter på nye eiere og utestedene er fulle av røyklukt.

Snart på toppen av livet | kapittel 2 del 1

2

Annie løfter hodet og ser mot søstrene sine fra under capsen. Solen steker. Hun fant ikke solkrem, men en caps. Den er Frank sin. Han har sikkert ikke brukt den på tjue år. Det er ingen som ser inn i hagen deres uansett. Bare Billy innimellom. Annie ser opp på vinduet hans. Hun ser ham ikke. Han jobber sikkert med faren sin. Hun ser ned i boken igjen. Den begynner å ta seg opp. Annie lånte den av Hanna. Før skjønte hun ikke hvorfor jenta alltid velger den nye, farlige gutten istedenfor den gamle og trofaste, nå skjønner hun det bedre. Billy kan minne om en drømmeprins på mange måter. Han har det riktige håret og utstrålingen. Hvis du har bilproblemer, ringer du Billy. Har du falt av hesten, ringer du Billy. Trenger du trøst, ringer du Billy. Trenger du noen å gå på ballet med, ringer du Billy. Skal du flytte til en storby, ringer du ikke Billy. Annie ser opp når volleyballen treffer henne i hodet.

«Unnskyld Annie,» sier Hedwig og henter ballen.

«Det er tredje gangen i dag,» sier Annie.

«Du får skylde deg selv som sitter der,» sier Hanna. Alltid like hjelpsom. Godt Annie har på seg caps, den demper litt av smellen. Hanna prøver å lære Hedwig baggerslag. Hanna kaster ballen til henne og Hedwig folder hendene sammen og slår til. Det er ikke noe system i hvor ballen havner. Hanna viser hvordan Hedwig skal holde hendene en gang til, men det hjelper ikke. Annie skyver ifra bakken med foten så hammocken får større fart.

«Tok du månedens utgave av Friends?» spør Hanna. «Fra postkassen?»

«Ja,» svarer Annie.

«Du har ikke lest det vel?» spør Hanna og kaster ballen rett i fanget til Hedwig så hun detter i bakken.

«Hva var det for?» spør Hedwig og reiser seg opp. Hanna bare avfeier henne.

«Jeg har kanskje tittet litt,» sier Annie. «Du kan lese On Top. Det er ikke så spennende.»

«Det er mitt, og det vet du!» sier Hanna og går bort til Annie som krøller seg sammen på benken.

«Ta det da,» sier Annie og later som hun ikke bryr seg. Hanna tar magasinet og gir Annie et skarpt blikk.

«Ikke gå da Hanna,» sier Hedwig. Hanna er allerede på vei inn i huset.

«Da får du kaste ballen til meg Annie,» sier Hedwig. Annie rynker på nesen.

«Tror ikke det kommer til å skje Hedwig?» spør Annie kaldt og ser ned i boken. Det er rett før han frir. Annie håper karakteren sier nei. Det er jo ikke han hun burde være sammen med. Hedwig kaster fra seg ballen og løper inn på kjøkkenet. Det går ikke lang tid før Helen roper inn Annie fra kjøkkenvinduet. Annie tar med seg boken og magasinene og går meterne til kjøkkeninngangen. Inne sitter Hedwig og furter ved kjøkkenbordet mens Helen og Hanna kutter opp grønnsaker. Det lukter tomatsaus. Om Sawyer har fått bestemme blir det spagetti og kjøttsaus. Får hvem som helst annen bestemme blir det ikke det. Tenk om de hadde vært i Italia nå? Pizza og pasta så langt øyet rekker. Annie ser seg selv på en balkong i Roma hvor hun skriver på sin nye spalte i sitt verdenskjente motemagasin.  Alle kjenner henne og alle vil spise middag hos henne. Ingen bekymringer, bare masse pizza. Hanna bringer henne tilbake til England.

Snart på toppen av livet | kapittel 1 del 3

«Rapunsel, Rapunsel slipp ned ditt hår,» hvisker han høyt. Dette er akkurat så romantisk som hun hadde håpet. Hun gir ham et smil. «Hvorfor lar du meg vente prinsesse? Er jeg ikke verdig din tid?» Han løfter armen for å vise hvor oppriktig han er. Annie lener hodet i hånden, akkurat som Juliet i den filmen. Hva skal hun si til ham? Hun skal jo flytte.

«Bare vent litt,» sier Annie og stenger vinduet igjen. Hun tar på seg en jakke og sniker seg ned trappen. Hvorfor må den knirke sånn. Hun sniker seg ut bakdøren på kjøkkenet og der står han og venter. Han tar hånden hennes og så løper de ned i hagen mellom alle trærne og rosebuskene. De bruker å treffes lengst ned i hagen. De holder ikke i hverandre lenger, men går med en anstendig avstand mellom dem. Det står en benk der og en hammock. De har en stor tomt, ikke for at de er så veldig rike, men ingen andre ville ha den. Det er så langt borte fra alt og ingenting. Nærmeste matbutikk ligger sikkert fire mil unna. De sier ingenting, selv om det er så mye de har lyst til å si. Annie holder på å koke over av følelser. Billy er alltid så rolig. Det er derfor de passer så godt sammen. Han roer henne ned og hun girer ham opp. Annie setter seg i hammocken. Billy setter seg ved siden av. Han prøver å legge armen rundt henne, men Annie reiser seg opp. Billy reiser seg rett etter. De prøver begge å lese situasjonen.

«Hvordan har dagen din vært?» spør han med hendene bak ryggen.

«Fin. Du da?» spør Annie raskt.

«Vil du ikke utdype?» spør han og ser på henne. Han er alltid så kul, uten at det blir klisje. «Er du stresset?»

«Nei, ikke egentlig,» sier hun og setter seg ned. «Litt kanskje.»

«Min dag har også vært fin,» sier han. «Jeg tok imot en kalv i dag.» Han står ved siden av og gir hammocken litt fart.

«Å,» sier hun bare. Glad for at hun ikke var med på det. Det bobler på innsiden, som kullsyre.

«Noen burde fikse den her,» sier han og ser på kantene. De har sprukket. Annie har lagt merke til det, men hun har ikke evnene til å fikse det. «Kanskje jeg kan gjøre det i morgen.»

«Er det noe du ikke kan?» spør Annie. Billy setter seg ned.

«Jeg kan ikke slå hjul,» sier han.

«Hvem kan det,» sier Annie og legger hodet på skulderen hans. Hun kan kjenne armen hans rundt skulderen hennes. «Det trenger man ikke å kunne.»

«Med mindre man skal bli superspion,» sier Billy og smiler.

«Ja, med mindre man skal bli superspion,» sier Annie. Det føles veldig trygt hos Billy. Det føles tullete å gi opp han for lukt av asfalt og Coca Cola.

«Tenk å ha en helt egen gård,» sier han. Annie tenker på det han sier og ser for seg henne som melker kuer og henter egg fra høner. Hun har selvsagt gjort det et par ganger, men for resten av sitt liv? Hun kunne ikke tenkt seg noe verre. «Vi kunne bodd der sammen, og få ti barn.» Ti barn? «Du kunne laget mat og jeg kunne jobbet ute.»

«Det bor ingen feminist i deg,» sier Annie.

«Ikke i deg heller,» sier Billy. Det er sant. Annie har aldri sett på seg selv som en feminist.

«Ti barn? Jeg vet ikke helt,» sier Annie.

«Hva med åtte da? Jeg er ganske fleksibel.» Billy kiler henne forsiktig på siden av ryggen.

«Jasså?» sier hun. «Hva med to barn og storbyliv?» spør hun. Han rynker på nesen.

«Slutt og tull,» sier han. Hun tuller ikke, tror hun i hvert fall. «Så deilig å ha fremtiden lagt foran seg,» sier han. «Du og jeg for alltid.»

«Tenk så kjedelig,» er det som først popper opp i hodet hennes. Annie retter seg opp.

«Da må du fortelle det til foreldrene dine da.»

«Hva da?» spør Annie.

«Om oss vel,» sier han. Hun sier ikke at de allerede vet det. Da skulle han sikkert slutte å kaste sten på vinduet hennes.

 «Vi har jo ikke akkurat kjent hverandre så lenge,» sier Annie skeptisk.

«Vi har jo kjent hverandre hele livet,» sier han. «Og jeg har vært forelsket i deg lengre enn det.»

«Det er jo ikke mulig,» sier hun og rødmer. Han reiser seg opp og setter seg ned på ett kne. Øynene hans smiler.

«Si det til hjertet mitt som skriker, det blør av lengsel etter deg. Jeg kunne giftet meg med deg nå om du sa ja.» Annie er rask med å reise ham opp igjen etter kragen så de står ansikt til ansikt. Annie tar et skritt til siden og går en liten runde. Han følger etter. Hadde dette vært en musikal, hadde de danset nå, som Rolf og Liesl.

«Eplesaus,» sier hun, men hun klarer ikke helt å slå det fra seg. Det kunne kanskje blitt fint, de to sammen. Å, som hun skulle ønske hun ville det. Hva er det hun sier? Det er jo bare å bestemme seg. Bare hun kunne overtalt ham til å vente på henne her mens hun lever livet i London først. Hun vet forresten med seg selv at hun ikke hadde kommet tilbake.

«Jeg tuller ikke. Hvorfor sa du ja til å møte meg i utgangspunktet? Den gangen.» spør han. Hun husker det, når det lå en lapp i vinduskarmen hennes. Hun forstår fortsatt ikke hvordan han fikk den dit i utgangspunktet. Han må ha klatret opp rosebusken.

«Ingen hadde vært forelsket i meg før,» sier Annie.

«Det tviler jeg på,» sier han. «Var det bare derfor?»

«Du er jo ikke akkurat stygg,» sier hun.

«Jo, man takker,» sier han, men høres skuffet ut.

«Du er enhver jentes drøm, du kan ri på hest, skifte lyspærer og hugge ved, og sikkert slåss også.»

«Slåss? Er det en viktig egenskap?»

«Man vil jo gjerne at mannen skal være villig til å slåss for en.»

«Jeg hadde tatt et slag for deg enhver dag,» sier han og ser Annie inn i øynene.

«Du må slutte å snakke sånn,» sier hun og skyr unna med blikket. Han løfter hodet hennes fra under haken. «Vi kjenner hverandre nesten ikke engang,» sier hun.

«Romeo kjente Juliet bare i et par dager.»

«Og vi vet jo alle hvordan det gikk,» sier hun og tar et skritt bakover akkurat når han skal lene seg fram.

«Hva er problemet?» spør han. «Dessuten er foreldrene dine glad i meg.»

«Ikke pappa,» sier Annie. «Jeg er ikke klar for dette Billy, jeg vil se verden først,» hun slår ut med armene og snurrer rundt. «Jeg kan ikke fordra tanken om å bare bo her resten av livet med åtte barn.» Fordra var kanskje et litt for sterkt ord.

«Hva er det du snakker om, jeg trodde vi var enige?» spør han.

«Du var enig Billy, ikke jeg. Jeg bare jattet med fordi du er du, og enhver pikes drøm. Inkludert min, i hvert fall en liten stund. Dessuten så gikk det ikke helt opp for meg før nå.»

«Hva har forandret seg?» spør han. «Vi har jo gjort dette i to måneder snart.»

«Jeg vet ikke, jeg har forandret meg. Jeg grøsser bare du nevner kuer og kalver,» sier Annie.

«Jeg beklager hvis mitt liv er så frastøtende for deg,» sier han.

«Det er ikke det, for resten av familien min er det drømmen, men for meg blir det bare kjedelig. Jeg trenger utfordringer og jeg trenger å bli noe, bli noe for resten av verden. Noe som jeg kan bli husket for når jeg dør. Vi er forskjellige bare, det er ingenting feil med deg.»

«Jeg vet,» sier han bare. De sier ingenting på en stund. «Kanskje jeg burde gå,» sier han.

«Vil du det?» spør Annie. «Jeg vil ikke at du skal gå.»

«Men du vil ikke at jeg skal bli heller,» sier han. «Jeg nekter å vente på at du skal bli ferdig med meg.»

«Okei,» sier Annie og kjenner øynene bli våte.

«Okei,» sier han og snur seg. Han rekker å ta et par skritt før Annie tar ham igjen.

«Vent, slo vi opp nå?» spør hun og noen tårer presser på. De trenger jo ikke å slå opp før om en måned.

«Ja, kanskje det,» sier Billy bare. Han snur seg med hendene i lommene på olabuksa og går nedover i hagen for å snike seg gjennom den løse planken i gjerdet.

«Nei, vent!» roper hun og springer etter. Det burde ikke være noen som hørte det, de er såpass langt ned i hagen. Hun rekker ham når han står på andre siden av gjerdet. Som for å symbolisere skillet som har oppstått mellom dem. «Jeg var ordentlig forelsket i deg, det er jeg fortsatt forresten.» Det ser ut som han tenker.

«Da kommer du nok tilbake, bare vent,» sier han.

«Da må du vente en evighet,» sier Annie. «Jeg kommer ikke tilbake med det første.»

«Det er ingenting. Og i mellomtiden skal jeg gå her, foran huset hvor jeg traff deg.» Han forsvinner under epletrærne. Annie står igjen og ser etter ham før hun går tilbake til huset som om ingenting skjedd. Annie kan så vidt se Hanna og Helen skynde seg vekk fra vinduet når hun åpner døren. Annie bare går rett forbi dem. Hun tror Hanna holder en avis opp ned.

«God natt Annie,» sier Helen. Annie svarer ikke på det, men går rett opp trappen.

Snart på toppen av livet | kapittel 1 del 2

«Hva sa du?» spør Frank og tar av seg brillene, som bare han kan.

«Jeg skal flytte til London,» sier Annie forsiktig. Det går en lang stund. Det føles lenge i det minste.

«Oja, okei?» sier Helen og så setter de seg ned igjen alle sammen.

«Ja, jeg trenger ikke å høre på dette,» sier Sawyer og går ut av det store rommet. Hanna, og Hedwig går opp på hemsen over stua. Annie kan se de henge over rekkverket.

«Vil du ha litt te?» spør Helen.

«Nei takk,» sier Annie og fikler med hendene. Annie vil aldri ha te. De sier ingenting på en stund. Annie vet ikke om pappaen hennes har vært i London engang, men det hadde han nok likt.

«Så du vil flytte til London du?» spør Pappaen og smiler. «Ja, men det skal vi få til.»

«Jammen, London, det er jo så langt borte,» sier Helen.

«Nettopp,» sier Annie bare og ser ned i bordet.

«Når da tenker du vennen?» spør Helen.

«Så fort som mulig egentlig. Om et par måneder kanskje.» Helen nikker. «Bare tenk på alle mulighetene. Jeg har så lyst til å kanskje starte mitt eget motemagasin eller klesbutikk, eller kanskje bli blogger, eller ja.»

«Blogger?» spør Frank. «Skal min datter bli blogger?» sier han en smule opprørt.

«Alle kan jo ikke bli bønder,» sier Helen trøstende. «Men hva skal du si til Billy?» Annie stirrer på henne.

«Hvordan vet du om det?» spør Annie.

«Kom igjen, dere skjuler det jo ikke akkurat veldig godt,» sier Helen og drikker en slurk mens hun ser over kanten på koppen.

«Mamma!» sier Annie og gjemmer ansiktet i hendene. Billy Thompson bor i nabohuset, det har han alltid gjort. Han har visst alltid likt henne, men det er bare nå i det siste som de egentlig har treffes noe særlig. Han kastet stein på vinduet hennes en kveld, og så ble hun med på å gå en tur til drivhuset deres. Han hadde tegnet et portrett av henne. Det lignet ikke i det hele tatt. Han er sterk og ser ut som en ekte tømrer. «Han er ikke noe for meg,» sier Annie, ikke helt overbevist.

«Hva er det som skjer nå?» spør Frank.

«Han som er så snill,» sier Helen.

«Det er problemet,» sier Annie.

«Nå må du endre litt på prioriteringene dine unge dame,» sier Helen. «Når hadde du tenkt å fortelle det til ham?» spør hun.

«Jeg vet ikke, jeg tenkte kanskje sende en melding eller noe etter at jeg hadde dratt,» sier Annie lavt.

«Nei, Annie sånn gjør man ikke. Hvis du skal flytte til London må du vise at du kan oppføre deg som folk i det minste,» sier Helen skarpt.

«Jeg er faktisk tjueen år,» sier Annie. «Dessuten så skulle jeg egentlig flyttet i høst. Det er ingenting som skjer her. Jeg har uansett nok penger til å klare meg.»

«Hvor har du fått penger fra?»

«Når jeg har jobbet som journalist. Dere har jo ikke lest noen av artiklene mine engang.»

«Har vi vel,» sier Helen.

«Åh, jeg orker ikke å diskutere dette lenger. Jeg flytter.» Annie reiser seg opp og forsvinner inn på rommet sitt. Det eneste stedet det går an å få være litt i fred i dette huset. Hun legger seg på magen i senga og setter på radioen.

«Da er det klart for søndagsquizen,» sier mannen på radioen. «Hva er verdens største øy?» Annie svarer Grønland, for seg selv. I hvilken film sier Humphrey Bogart «we’ll always have Paris?» «Casablanca», sier Annie. Hun skulle ønske hun kunne dra til Paris. Resten av svarene er enkle, Nicole Kidman, dekar, Gustav Eiffel, je t’aime, og ABBA. Hun bruker så en time på å finne leiligheter i London. Tenk å være rik i London. Det er mye morsommere å se på de dyre leilighetene enn de billige, de er alltid så stygge. Skal man få noe brukbart må man jo ut av London, og da er jo hele poenget borte. Hvilke musikaler er det som går da? Alle sammen tydeligvis. Hun får skaffe seg en rik kjendiskjæreste som kan ta henne med. Hvordan overleve økonomisk i London, er det en artikkel som heter. Hun vil jo ikke bare overleve, hun vil leve. Leve på vann og brød med disse boligprisene. Hun blar gjennom haugen med magasiner som hun har på nattbordet. E!, Vanity Fair, Vogue, Elle og On Top. Tenk å få jobbe for Vogue eller Elle. Når hun får jobb der, vil livet hennes definitivt bli komplett. Hun blar gjennom Vogue og ser på alle klærne hun ikke har råd til å kjøpe. Det er snart tid for middag, men hun føler ikke for å spise sammen med de andre familiemedlemmene akkurat nå. De kan få ha det så godt med gressklipperne sine. Hun blar gjennom Instagram og er sparsom med å dele ut likes. De må jo ikke tro at hun liker hva som helst. Det er sånn man blir populær, man må spille litt kostbar og gi navnet sitt en verdi. De skal heller ville betale for at hun skal like det, enn at det blir likt av noen andre. Så langt går det ikke så bra, hun har bare hundre og femti følgere. Det høres et klirr på vinduet. Annie reiser seg opp fra sengen og går bort for å se ut. Hun ser ingen, men så høres det igjen når noe treffer glasset. Annie åpner vinduet og titter ut. Der nede står Billy.