Sommeren så langt

Fra venstre mot høyre, men ikke i kronologisk rekkefølge

En tur til Gamlebyen i Fredrikstad med en venninne. Konsert med David André Østby med gjesteopptreden av Solveig Leithaug. Hytta vår. Kaffekopp på restaurant i Trondheim. Hunderfossen eventyrpark. Kaffekopp i Lillehammer på sjarmerende bed & breakfast. Sa farvel med BiG før sommeren. Roser<3 Geit i Gamlebyen. Leir med ungdommene i Østfold. Festning i Trondheim. Havregrøt med eple på terrassen.

Little Women

Jeg har i dag lest ferdig den engelske romanklassikeren «Little Women» av Louisa May Alcott. Det er en bok jeg har hatt vanskelig for å fortelle handlingen til, til de som spør. Jeg sier noe sånt som dette: «Jo, det er fire søstre og familien deres og så er det en nabogutt. De er fattige og så skjer det ting. Litt romantikk er det også innimellom.» Boken handler om sorg og gleder og livets handlingsforløp. Det er jo selvfølgelig ting som skjer i boken, men som med livet er de noen ganger vanskelig å finne. Den handler også om søsterskap og vennskap og vennskap som utvikler seg til romantikkskap. Det virker som det er noe spesielt med søstre. Jeg er selv en del av tre søstre. Jane Austens familier består også ofte av bare døtre: Jane, Elisabeth, Mary, Kitty og Lydia. Søstre kan kanskje noen ganger være litt dramatiske, men det er også utrolig mye fint.

Jeg så filmen «Tolkien» her om dagen. En skam at jeg ikke har sett den tidligere, Ringenes herre-tilhenger som jeg er. I den filmen var det og fokus på vennskap. Vennskap mellom brødre, et brorskap, som vi finner tydelig igjen i «Ringenes Herre»-filmene. Det virker som et annet vennskap enn mellom søstre, selv om mye antakeligvis er det samme. Det var like mye omsorg for hverandre i «Tolkien» og «Little Women» selv om det så kanskje litt forskjellig ut. Det fikk meg til å tenke på at det er faktiske forskjeller mellom gutter og jenter, menn og kvinner.

En kveld på bibelskolen var det en som spurte en annen om hans tanker rundt C. S. Lewis bok «The Four Loves.» Jeg har ikke lest den selv, men ut i fra svaret jeg hørte fra han som hadde lest den hadde Lewis høyere tanker om vennskap enn det vi har i dag. Vennskap for han var mer som et brorskap. Mennesker som hadde samme verdenssyn og delte dype filosofiske tanker. Han skriver og at denne typen vennskap er forbeholdt vennskap mellom mann og mann eller kvinne og kvinne. Han kunne selvsagt bare uttale seg om vennskap mellom menn, men han antok at kvinner kunne ha samme dype relasjon. Å være venner er noe helt eget. Det vi kaller venner i dag vil han kanskje bare betrakte som bekjentskap. Det vil også være umulig at et slikt vennskap kan oppstå mellom mann og kvinne fordi det alltid vil være hint om og mulighet for romantikk.

Det blir en helt egen type relasjon mellom de som har opplevd noe sammen over lengre tid. De har bodd sammen, lært det samme, ledd av det samme og møtt de samme menneskene. Så skilles man til landet eller verdens alle kanter. Det er skummelt å ikke vite hvor lenge det vil gå til man treffes igjen, eller om det vil være det samme. Sånn føles det litt etter endt år på BiG. Jeg er her, men hvor er de andre? Her hjemme er det ingen som tar referansene mine. Så treffes vi plutselig og så ligger alt det som vi har delt i luften mellom oss uten at vi nødvendigvis trenger å si det.

Alt i alt er «Little Women» en god bok og verd all oppmerksomheten den får.

Denne kofferten har vært i Afrika

Det tenker jeg iblant, eller denne genseren har vært i New York. Da glemmer jeg nesten at jeg dro på den kofferten og hadde på den genseren. Det gjelder også bøker jeg holder i som farmor også har holdt i. Da holder jeg liksom litt i farmor, og hun holder litt i meg.

Det er vanskelig å være fullstendig tilstede. «Nå skal jeg virkelig nyte!» Ofte ender de beste øyeblikkene opp med å være et som har passert en gang. Alle øyeblikk vil være et passert øyeblikk veldig snart.

Uforventede øyeblikk viser seg ofte som de beste. Pappa som forteller en historie på vei fra stranden, eller mamma som vil ta deg med på kafé. Uforventede øyeblikk kan også være fulle av sorg. Alt fra et favorittglass som detter i gulvet til noe som blir et hull i hjertet.

Når jeg var leder på juniorleir i fjor sommer (åpenbart) ble det foreslått av vi lederne kunne prøve å dra i gang spontane aktiviteter. En plutselig fotballkamp eller kanotur. Et minne av en leder som veltet min og venninnen min sin kano ble et av mine beste minner fra juniorleir. Det må bare virke spontant for den ene parten. Ofte skal det ikke mer til enn noen såpebobler.

Du har fått post

Til deg som sjeldent bestiller ting på nettet

5. april

Da er ønsket vare i den digitale handlekurven. Nå er du bare et par trykk unna å eie det du har bestilt. Forventet leveringstid: 2-7 virkedager. Greit, det kan du holde ut. Nå er det å nyte palmesøndagen.

6. april

Begynner å telle virkedager. Én.

7. april

Du tenker ikke på pakken engang. Den er glemt. Pakke? Hvilken pakke?

8. april

Virkedag tre har ankommet. Du ser frem til hva du skal gjøre med pakken din. Kanskje skal du ha den på meg? Kanskje skal du snekre med den? Kanskje skal du ramme den inn?

9. april

Skjærtorsdag. Ikke en virkedag. Posten har tatt ferie, og det har du og. Hjerneceller og alt.

10. april

Langfredag kan bli lang hvis du tenker på pakken din hele dagen. Men det gjør du ikke, det er så mye annet å tenke på. Det er uansett til ingen nytte. Du har det fint, og pakken har det sikkert fint der den er.

11. april

Påskeaften. Er det en virkedag?

12. april

Definitivt ikke en virkedag. Nyter påskegodteri.

13. april. 

Nyter siste dagen av ferien, og de siste godteribitene. Sparer de to siste til når pakken kommer.

14. april

Sjekker statusen til pakken. Den er sendt. Yeehaw.

15. april

Den sjette virkedagen er her. Ingen pakke fortsatt. Du finner deg selv stirre på postkassen. Ørene er ekstra skjerpet etter den elektriske lyden av den lille postbilen. Hadde de bare kunnet si eksakt når pakken kommer, hadde vi alle kunne beholde roen. Setter ikke pris på denne typen tålmodighetstrening.

16. april

Den skal komme i dag. Det har gått sju virkedager. Minst. Den kommer helt sikkert i dag. Du ser for deg hvordan du skal pakke den opp, og hva du skal spise mens du gjør det. Kanskje har du satt av tid til pakken. Begynner å lure på om pakken er kidnappet, eller rotet bort. La du inn riktig adresse? Ja, det står det på nettsiden.

17. april

Sporer pakken. Ingen oppdateringer. Lov å dunke hodet i veggen på dette tidspunktet.

18. april

Siste virkedagen denne uka. Sporer pakken igjen. Den er sendt fra terminal! Sjekker på Google Maps at terminalen bare ligger én time unna. Da kommer den helt sikkert på mandag. Helt sikkert.

19. april

Drømmer om i morgen. Ser i postkassen for sikkerhets skyld. Den er ikke overraskende tom.

20. april

Laster ned appen Posten for å forsikre deg om at du er helt oppdatert. Der står det ingen ny informasjon. Er ganske sikker på at du får en melding når pakken kommer, men man vet aldri. Det går et par timer. Så høres en lyd. En svak lyd. Først tror du det bare er innbilning, men så er den der igjen. Du ser ut av vinduet. Jo, der er den. Der er postbilen. Den stopper til og med ved ditt postkasseknutepunkt. Du beholder roen. Det er ikke sikkert at pakken kom for det. Du venter til postmannen har kjørt og løper ut døren. Du trekker pusten og åpner lokket. Det ligger noe i den. Du løfter på brevene adressert til øvrige familiemedlemmer. Pakken din ligger ikke der. Lokket detter igjen, sammen med motet. Nå er det ikke gøy lenger.

Hilsen en som venter på en pakke.

 

 

Nå blir det andre boller

Nå er det ca. sytten dager siden jeg bestemte meg for å løpe litt mer, og bli litt sunnere. Men det var i går (kl 02.00) som jeg bestemte meg for å ta det hele litt mer seriøst. Planen er redusert sukkerinntak, økt tid tilbrakt i joggesko og på matte, mer frukt og grønnsaker, mer bibel, bruke tid på ting som gir langvarig glede. Jeg har tenkt å i større grad gjøre gode investeringer i livet mitt.

Jeg har nemlig funnet ut at jeg i store deler av mitt attenårige liv, har følt meg i for dårlig form, og rett og slett ikke den beste versjonen av meg selv. Nå skal det bli andre boller, og færre boller. Jeg tror jeg skal være litt snill med meg selv og bruke mer tid på trampolinen og mindre foran tv-en. Rett og slett tenke mer gjennom hva jeg gjør, hva jeg har på meg og hva jeg putter i meg. Foreløpig har jeg ikke redusert kraftig på sukkeret, men har til gjengjeld nettopp snekret sammen en chiapudding. Det smakte ikke veldig godt sist, men det er visst sunt. Mulig smaken ble preget av jeg ikke bare hadde i kokosmelk, som jeg skulle, men alt av kokos i den hermetiske boksen. Nå har jeg brukt vanlig melk.

Mitt chiaforsøk ble dessverre ikke vellykket. Den ble ikke stiv etter åtte timer i kjøleskapet og ikke akkurat en pudding. Jeg synes heller ikke det var spesielt godt, og tror jeg holder meg til havregrøt framover. Hadde kanskje blitt bedre med sjokolade eller lignende. Tror «puddingen» min smakte for mye av selve chiafrøene?

I tillegg til løpe(jogge)turer i skogen, løp jeg intervaller her om dagen. Det gjorde jeg på en løpebane fordi jeg ikke turte å spurte i skogen i frykt for å snuble på røtter og steiner. Det er dog ikke helt lett å være fersking på løpefronten. Det var ikke så mange andre som løp samtidig og som kunne se på meg, men likevel føltes det som de så på meg og kritiserte løpingen min. Det gjorde de garantert ikke. Litt usikker på om det er mulig å løpe intervaller feil, men jeg var usikker på tempo og strekning. Jeg gikk hundre meter, løp hundre meter, gikk, løp, osv. Det gjorde jeg i kanskje førti minutter, mens jeg hørte på spillelisten min på Spotify.

Har innsett at det å komme i god form ikke trenger å komme med tidspress, og man trenger ikke å løpe superfort i morgen. Tror det er lurt å forlenge perspektivet.