Miniinnføring i traktordeler

Når man jobber sju og en halv time hver dag i to uker på et lager, er det nødt for å bli en del tenking etter hvert. Man tilbringer mye tid på jobb i løpet av livet. Noe å tenke på for framtiden.

Det er veldig mye i min verden, altså det i verden som jeg kjenner til, som ikke er i så mange andre sin verden. Hytta for eksempel. Selvfølgelig er det en del mennesker som kjenner til den: jeg, familien min, mormor og morfar sin familie, noen på pappa sin side, noen venner osv. Det er likevel ikke fryktelig mange. Tenk så festlig om en person i Brasil skulle åpne Google Earth en dag og zoome inn på hytta vår. Tenk at alle mennesker i hele verden har sine steder som de er glad i, og som nesten ingen andre kjenner til. Det samme gjelder for mennesker. Mennesker med dobbelnavn for eksempel. Er det et skandinavisk fenomen? Kan jeg noen amerikanske dobbelnavn? En person som bruker sine to fornavn altså. Leser nå på Wikipedia at det tydeligvis er tradisjon i sørstatene i USA. Mary Anne og Sarah Jane er eksempler fra leksikonet. Doble etternavn er i hvert fall vanligere. Det kalles også «a double-barrelled surname.»

Jeg er et nysgjerrig menneske. Så når jeg har holdt i mitt femtiende flenslager begynner jeg å lure på hva det egentlig er, og hvem som har sittet hjemme i huset sitt og tenkt «å, hadde jeg bare hatt ett flenslager.» Det siste vil jeg aldri få vite, men det er litt gøy å tenke på. Flenslagerene kommer i ulike størrelser også. Noen er tjue millimeter, andre er femti. Det finnes ca. tjue ulike flenslager inne på det lageret hvor jeg jobber. En god del mennesker må altså tenke på flenslagere iblant, og nå gjør jeg det også.

For de som lurte (Rotek.no): «Fot- og flenslager eller lagerenheter som det også kalles, er en gruppe lager som består av en holder og et lager. Lageret kan ”enkelt” taes ut av holderen og skiftes ved behov.

Lagerenhetene leveres i flere forskjelllige utgaver. For montering vertikalt, horisontalt og på aksling. Lageret har sfærisk bevegelse i holderen og kan derfor ta opp akselfeil / vinkelfeil.»

Så da vet vi det. Apropos hytter, så har de også noe som heter hyttefilter. Antar at man kan rense noe med det, det er jo det filter brukes til som regel.

De selger også O-ringer. Et merkelig navn synes jeg. Det er som å kalle den «ring-ring.» På Wikipedia står det at «En O-ring er en endeløs ring med sirkulært tverrsnitt (o-formet)» Ingen ny informasjon der, gitt at du vet hvordan en ring ser ut. Ellers så jeg også en del som ser ut som den delen som den ene lokomotivføreren svelger i Polarekspessen. Det er rett før toget må stoppe for reinsdyrflokken som sperrer veien. Husker ikke hva delen heter, en splint av noe slag kanskje.

Har og redigert film i det siste. Det finnes veldig mye bra musikk på Freemusicarchive.org som man kan bruke. Problemet er bare at det finnes utrolig mye musikk der. Det er for mye å velge mellom. Man velger en sjanger og så kan man bla seg gjennom 250 sider med treff. Sannsynligvis vil du ikke finne den sangen som passer best til din film, fordi det er så mange å velge mellom. Sjansen for at du finner en sang som passer godt er derimot stor.

Denne kofferten har vært i Afrika

Det tenker jeg iblant, eller denne genseren har vært i New York. Da glemmer jeg nesten at jeg dro på den kofferten og hadde på den genseren. Det gjelder også bøker jeg holder i som farmor også har holdt i. Da holder jeg liksom litt i farmor, og hun holder litt i meg.

Det er vanskelig å være fullstendig tilstede. «Nå skal jeg virkelig nyte!» Ofte ender de beste øyeblikkene opp med å være et som har passert en gang. Alle øyeblikk vil være et passert øyeblikk veldig snart.

Uforventede øyeblikk viser seg ofte som de beste. Pappa som forteller en historie på vei fra stranden, eller mamma som vil ta deg med på kafé. Uforventede øyeblikk kan også være fulle av sorg. Alt fra et favorittglass som detter i gulvet til noe som blir et hull i hjertet.

Når jeg var leder på juniorleir i fjor sommer (åpenbart) ble det foreslått av vi lederne kunne prøve å dra i gang spontane aktiviteter. En plutselig fotballkamp eller kanotur. Et minne av en leder som veltet min og venninnen min sin kano ble et av mine beste minner fra juniorleir. Det må bare virke spontant for den ene parten. Ofte skal det ikke mer til enn noen såpebobler.

The Truman Show

Hvem er skurken i filmen? En ufiltrert tankestrøm fra engelsktimen.

Den åpenbare tanken om hvem antagonisten er, er Christof. Det er han som orkestrerer det hele. På den andre siden gjør ikke arbeiderne hans noe med det. Christof bruker Truman for å tjene penger. Vi ser produktplasseringer i showet, og publikum kjøper merch. Selv om Christof sier hans hovedfokus er Trumans lykke, har det sannsynligvis gjort ham veldig rik. På slutten når Truman nesten drukner, er en av kameramennene nølende, men han øker fortsatt stormværet. Christof antyder her at han ikke er imot at Truman dør på tv. Alle i hele verden ser på, så på en måte er alle skurken. Noen få mennesker prøver å gjøre noe, være en del av en motbevegelsen, men det er uklart hva de faktisk gjør. Noen har prøvd å fortelle ham fra innsiden av showet, som Sylvia.

Christof er en sammensatt karakter. Han er ikke ren ondskap. Han påstår at interessen hans for Truman er ekte. Alt han ønsker for Truman er et lykkelig liv. Han mener Truman er heldig som har blitt valgt til å være en del av showet. Christof uttaler:

«I have given Truman a chance to lead a normal life. The world, the place you live in, is the sick place. Seahaven is the way the world should be.»

På mange måter er dette sant. Truman har bare møtt sorg og nederlag to ganger i livet. Da faren døde, og da Sylvia flyttet til Fiji. Showet fungerer fordi Truman ikke handler utenfor sine daglige vaner. Det er når han begynner å improvisere og prøve å bryte sine vanlige mønstre at Christof og de andre skuespillerne ikke vet hva de skal gjøre.

I den forstand er Truman sin egen fiende. Han er fornøyd først. Så, når han begynner å tulle med systemet og stiller spørsmål ved sin egen eksistens, blir han forvirret og ulykkelig. Hadde Truman nøyet seg med det enkle livet han hadde, ville han fortsatt i sin salige tilstand.

Truman er også sin egen skurk i den forstand at han er den eneste som virkelig er i stand til å frigjøre seg. Som Christof sier:

«He could leave at any time… If he was absolutely determined to discover the truth, there’s no way we could prevent him…. Truman prefers his cell, as you call it…We accept the reality of the world with which we’re presented»

Truman er den som bryter seg ut på slutten. Ingen kan gjøre det for ham. Jeg vil trekke en tynn parallell til Bilbo Baggins. Også han er redd for å forlate bekvemmelighetene i sitt eget hjem. Det er der maten er, lenestolen hans og alt som er behagelig. Å ikke vite hvilke lykkelige ting du måtte mangle er lykke også. «The Bagginses never had any adventures or did anything unexpected: you could tell what a Baggins would say on any question without the bother of asking him.» Dette reiser spørsmålet om uvitenhet er lykke.

Uvitenhet fører ofte til morsomme og frustrerende karakterer.

I Lemony Snicket’s A Series of Unfortuanate Events er uvitenhet også diskutert. I serien er voksne helt ignorante og barna er utrolig kunnskaprike. De voksne taper ofte på grunn av sin uvitenhet, og skjønner ikke at skurkene er skurker fordi de forkler seg som protagonister. De voksne ignorerer fullstendig truslene som barna står overfor, og når barna prøver å forklare for de voksne,  avviser de voksne dem fordi alle vet at voksne vet bedre enn barn, selv når de helt klart ikke gjør det.

I Stolthet og fordom går karakteren Charlotte Lucas til og med så langt å si at uvitenhet er salighet, selv i ekteskapet. “Happiness in marriage is entirely a matter of chance. If the dispositions of the parties are ever so well known t o each other or ever so similar beforehand, it does not advance their felicity in the least. They always continue to grow sufficiently unlike afterwards to have their share of vexation; and it is better to know as little as possible of the defects of the person with whom you are to pass your life.”

Fru Bennet er ignorant og naiv gjennom hele romanen, men lykkelig. Det virker som om hun ikke helt forstår alvoret i Lydias rømningsforsøk og Wickhams sanne karakter.

“The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing”, er også passende for The Truman Show. Alle menneskene som ser showet og menneskene som jobber med showet er mennesker som ikke gjør noe. De fleste av dem virker som gode mennesker. Bare noen få mennesker gjør faktisk noe, som nevnt.

Selv om det er mulig å være lykkelig i en simulering eller alternativ virkelighet, er det vanligvis ikke valgt av hovedpersonen. Truman vet ikke hva han går glipp av, men gjør noen det?

Nok en parallell: Hvor mye skal foreldre beskytte barna sine mot ondskap, og hvor mye skal de la dem oppleve på egen hånd. Er folk mer glade for ikke å vite om ondskap, enn om de gjør det? Kanskje det å vite om ondskap gjør deg mer takknemlig og deretter lykkeligere. Lykken kan komme av å overvinne kamper. Slags «what dosen’t kill you makes you stronger», selv om jeg ikke tror det er sant i alle situasjoner.

Jeg mener selvsagt ikke at Truman er skurken, men det er interessant å diskutere hva lykke er.

Resten av livet

15. april. Dagen man skal bestemme hvordan resten av livet skal bli. I hvert fall en stor del av det. Fristen for å søke de fleste universiteter og høyskoler.

Hvordan vet man om man liker noe godt nok til å ville gjøre det hver dag for resten av livet? Jeg liker matte, men hver dag i femti år?

Det finnes to typer utdanninger. Studier hvor du blir én ting, eller studier hvor du kan bli mange. Lege, frisør, kokk, lærer er utdanninger hvor du blir én ting. Studerer du litteraturvitenskap, entreprenørskap, markedsføring, filosofi, med flere, er det ikke gitt hva du skal jobbe med. De studiene som ikke har en klar arbeidsplass i enden, synes jeg er skumle. Når du kommer til enden av tunnelen er det ikke bare én åpning, det er mange. Det er uklart, og det er skummelt. På den andre siden kan det også bli veldig gøy. Det er som om de studiene har en potensiell energi, som jeg må utløse for å kunne dra nytte av den. Litt usikker på om jeg har lyst til å utløse den bare.

Det finnes forresten en spesiell underkategori innenfor de yrkesrettede utdanningene. De usikre studiene. Forfatter, skuespiller, regissør, animatør. Selv om du har lyst er det stor sannsynlighet for at du har utelukket disse studiene. Det er risikabelt. Ofte føles ens eget talentet ikke stort nok. Hvis man ikke jobber hardt og har virkelig lyst kommer det ikke til å gå. Har jeg virkelig lyst? Jeg misunner de som vet. De som visste at de skulle bli snekker fra de så en hammer for første gang. «Er det ikke herlig å ikke vite da? Se hvor livet tar en?»

Hvor mye i livet går man glipp av på grunn av frykt og tvil? Problemet er at man må oppsøke situasjoner hvor ting er usikkert og skummelt, for å finne det ut. Det er fort gjort å glemme å nyte det som er nå, fordi i morgen er usikker. En garanti om at jeg kommer til å være på riktig sted til riktig tid hadde beroliget. Jeg antar at vi ikke hadde vært redde hvis vi visste at det ikke er noe å være redde for. En garanti fra Gud for eksempel, hadde vært fint. Vent, det har vi jo fått allerede. «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din egen forstand! Tenk på Ham på alle dine veier, så skal Han lede dine stier rett.» (Salomos ordspråk 3:5-6)