Strikkeklubb

Strikkeklubb? Strikkeklubb.

I peisestua er det ikke uvanlig at det sitter en gjeng og strikker. Praten og klirring fra strikkepinner går hånd i hånd. Noen strikker gensere, andre strikker pannebånd. En glad strikker finner en god oppskrift og snart strikker alle det samme.

Det er utrolig hvor engasjerende det kan være å vitne til at garn og pinner blir til genser. Det er som en historie som blir fortalt. Før genseren engang har blitt til har den allerede fått navn og en forelder: Strikkeren. Strikkeren sørger for at de riktige pinnene blir brukt på riktig sted, legger opp og feller av. Noen ganger må det rekkes opp også, hvis det går skikkelig galt.

Ett strikkeprosjekt er nesten som en baby. Mens mammaen mater babyen med garn spør gjerne venner og familie hvor mye babyen har vokst siden sist. Kanskje svarer de: «Å, jeg måtte rekke den opp fire runder.» Det kan jo høres ut som genseren har fått en skikkelig skjennepreken. Noen ganger har genserne lus(mønster) også. Når så endelig genseren er ferdig er det ikke sjeldent noen kommer opp og spør: «Å så fin genser, hva heter den?» Så svarer de kanskje «Louisiana» eller Sunday Sweater», alt ettersom. Her i gården er det mest sannsynlig «Louisiana» eller «Holiday Slipover.» Selv strikker jeg «Ånundgenser,» hvis det er interessant for noen.

Vi strikkes!

Miniinnføring i traktordeler

Når man jobber sju og en halv time hver dag i to uker på et lager, er det nødt for å bli en del tenking etter hvert. Man tilbringer mye tid på jobb i løpet av livet. Noe å tenke på for framtiden.

Det er veldig mye i min verden, altså det i verden som jeg kjenner til, som ikke er i så mange andre sin verden. Hytta for eksempel. Selvfølgelig er det en del mennesker som kjenner til den: jeg, familien min, mormor og morfar sin familie, noen på pappa sin side, noen venner osv. Det er likevel ikke fryktelig mange. Tenk så festlig om en person i Brasil skulle åpne Google Earth en dag og zoome inn på hytta vår. Tenk at alle mennesker i hele verden har sine steder som de er glad i, og som nesten ingen andre kjenner til. Det samme gjelder for mennesker. Mennesker med dobbelnavn for eksempel. Er det et skandinavisk fenomen? Kan jeg noen amerikanske dobbelnavn? En person som bruker sine to fornavn altså. Leser nå på Wikipedia at det tydeligvis er tradisjon i sørstatene i USA. Mary Anne og Sarah Jane er eksempler fra leksikonet. Doble etternavn er i hvert fall vanligere. Det kalles også «a double-barrelled surname.»

Jeg er et nysgjerrig menneske. Så når jeg har holdt i mitt femtiende flenslager begynner jeg å lure på hva det egentlig er, og hvem som har sittet hjemme i huset sitt og tenkt «å, hadde jeg bare hatt ett flenslager.» Det siste vil jeg aldri få vite, men det er litt gøy å tenke på. Flenslagerene kommer i ulike størrelser også. Noen er tjue millimeter, andre er femti. Det finnes ca. tjue ulike flenslager inne på det lageret hvor jeg jobber. En god del mennesker må altså tenke på flenslagere iblant, og nå gjør jeg det også.

For de som lurte (Rotek.no): «Fot- og flenslager eller lagerenheter som det også kalles, er en gruppe lager som består av en holder og et lager. Lageret kan ”enkelt” taes ut av holderen og skiftes ved behov.

Lagerenhetene leveres i flere forskjelllige utgaver. For montering vertikalt, horisontalt og på aksling. Lageret har sfærisk bevegelse i holderen og kan derfor ta opp akselfeil / vinkelfeil.»

Så da vet vi det. Apropos hytter, så har de også noe som heter hyttefilter. Antar at man kan rense noe med det, det er jo det filter brukes til som regel.

De selger også O-ringer. Et merkelig navn synes jeg. Det er som å kalle den «ring-ring.» På Wikipedia står det at «En O-ring er en endeløs ring med sirkulært tverrsnitt (o-formet)» Ingen ny informasjon der, gitt at du vet hvordan en ring ser ut. Ellers så jeg også en del som ser ut som den delen som den ene lokomotivføreren svelger i Polarekspessen. Det er rett før toget må stoppe for reinsdyrflokken som sperrer veien. Husker ikke hva delen heter, en splint av noe slag kanskje.

Har og redigert film i det siste. Det finnes veldig mye bra musikk på Freemusicarchive.org som man kan bruke. Problemet er bare at det finnes utrolig mye musikk der. Det er for mye å velge mellom. Man velger en sjanger og så kan man bla seg gjennom 250 sider med treff. Sannsynligvis vil du ikke finne den sangen som passer best til din film, fordi det er så mange å velge mellom. Sjansen for at du finner en sang som passer godt er derimot stor.

Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 3

Å finne fram i London er en ny opplevelse. Hun befinner seg nå på King’s Cross Station St. Pancras. Og står som øyet i stormen. Hun kunne nok ikke sett mer forvirret ut med kartet nesten helt opp i nesen, mens hun sitter på kofferten. Det virker som hun skal mot Morden, men hun er ikke helt sikker. Google Maps er mer hjelpsom. Hun skaffer seg et Oyster card og går mot sperrene, med en veske i hånden, en Fjällräven Kånken på ryggen og en koffert på slep. Det burde ikke være så vanskelig. Hun skanner kortet og går gjennom. Hun må handle raskt for at alt av bagasje skal gjennom. Det gikk så vidt. Hun skal gå videre da en vakt roper etter henne fra sidelinjen.

«Neste gang, bruk denne!» han peker mot en bredere sperre. Så legger han armene i kors igjen.

«Ja, unnskyld!» roper Annie tilbake og smiler skyldig. Så er det bare å hoppe på riktig tog. Det er mange som venter. Det er store reklameplakater av kommende filmer og nesesprayprodukter. Så kommer toget med en hvinende lyd. Hun forbereder seg mentalt, og løfter opp kofferten.

«Pass på spranget mellom toget og plattformen,» sier de over høyttalere. Dørene åpnes, og Annie stiger på. Det er mange mennesker på et lite område. Hun holder i en rund stolpe med den ene hånden og vesken i den andre.

«Old Street.» Toget bremser og stopper. Annie må holde seg fast for å ikke dette. Kofferten raser nesten av gårde nedover gangen, men hun får stoppet den. Noen går av og flere kommer på. Hun havnet visst i rushtiden. En stødig dame med sykkel kommer på. Hun virker svett. Annie ser en annen vei.

«Moorgate.» Toget stanser. Annie rekker akkurat ikke å stoppe kofferten denne gangen. Heldigvis tar damen med sykkelen tak i den.

«Jeg tror denne er din,» sier hun og ruller den til henne.

«Ja, takk. Det er en liten luring det der,» sier Annie og smiler. Bare noen få kommer på lengst frem i toget. Damen bare nikker. Annie tar tak i kofferten og holder den godt. Dessverre ender det med at hun ramler på sykkelen neste gang de stopper. Er det mulig. Hun satser på at London vil gjøre henne mindre klønete.

«Unnskyld så mye, det var ikke meningen,» sier Annie og ser ned.

«Det går fint,» sier damen og løfter opp sykkelen igjen. Da starter toget å rulle igjen. Heldigvis skal Annie bytte på neste.

Flere stopp og et bytte senere står hun utenfor sin nye bolig, tilholdssted, adresse, hovedkvarter, hjem. Ikke helt den hvite fasaden og elegante trappoppgangen som hun hadde sett for seg, men det er en start. Det er en del trapper opp, og ingen heis. Hun ringer på. Romvenninnen skulle være hjemme. Det høres ikke som det kommer noen. Hun prøver å kikke inn kikkhullet. Det hjelper ikke selvsagt. Hun løfter på inngangsmatten og løfter opp nøkkelen. Det må de få en annen ordning på.

Lysene er av, men et vindu er åpent. Annie setter fra seg tingene i gangen og tar et par skritt inn. Det kan virke som bildene hun så på nettet har blitt litt manipulert. Hun prøver å høre etter dusjlyder, men hører ingenting. Hun åpner forsiktig en dør, men lukker den straks igjen med et gisp. Hun er ganske sikker på at det lå en skikkelse i sengen. Det virker ikke som hun våknet. Kanskje Annie har havnet oppi et mordermysterie og der i sengen ligger liket. Stuen består av en lys, blomstrete sofa og et kaffebord. Like ved står det et spisebord for to, og i et hjørne er det en kjøkkenkrok. Hun må få kjøpt noen blomster eller noe, og kanskje en støvsuger. Når hun løfter på pynteputen vrimler det opp støv. En person i joggebukse kommer fram bakfra og vandrer bort til kjøkkenet. Annie følger ikke etter.

«Hei,» sier Annie. Hun svarer ikke. «Er det inn der eller,» sier Annie og peker mot en dør. Jenta snur seg ikke, men nikker. Annie ruller kofferten inn på det lille rommet. Det er sikkert bare fem kvadratmeter. Når Annie kommer ut igjen sitter jenta og spiser. «Du heter Beatrice, sant?» spør Annie. Hun ser ikke ut som en Beatrice.

«Ja.» Hun sitter ved bordet og spiser noe grønnsaksgreier. «Går det bra om jeg setter på noe musikk?» spør Beatrice. Annie nikker. Det kunne være fint for å bryte stillheten. Det verste av all tenkelige musikk settes på. Annie undres over at metallmusikken ikke sprenger av taket. Det er kanskje ikke så høyt, men veldig ubehagelig. Hva er feil med litt god, gammel popmusikk. Den typen som sendes på radio. Annie prøver å signalisere at det er litt høyt, men det kommer ikke fram til Beatrice. Hun bestemmer seg i stedet for å gå en lang tur. Det nytter jo ikke å starte vennskapet med dårlig stemning, selv om det kanskje er uunngåelig.

Hun ender opp med å bestille en smoothie på en kafé. Det føltes slemt mot baristaen. En smoothie sløser bort hele hans talent, hans levebrød, hans grunn til å leve kanskje til og med. Hun stiller opp smoothieglasset og tar et bilde av det ovenfra. Det burde passe fint inn i feeden hennes. Hun har ikke lagt opp noe rosa på en stund. Annie forventer et skikkelig rykk i følgerantall, nå som hun har flyttet hit. Det er så mange fine hus og restauranter her. På veien tilbake til leiligheten ser hun en slitt pizzarestaurant på andre siden av gaten fra der de bor. Den kommer nok aldri til å havne på noen sin Instagram.

Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 2

Et par dager senere er det klart for avreise. Hele familien står samlet på kjøkkenet. Helen, Frank, Hanna, Annie, Hedwig og Sawyer.

«Still opp,» sier Frank. Han sa det oftere før. Hele familien stiller seg i stigende rekkefølge. «Rull inn,» sier han så. Da tar alle hverandre i hendene og så ruller de seg sammen, i en spiral, inn i en gruppeklem, med Sawyer først.

«Dette er skikkelig teit,» sier Hanna. Da ler alle.

«Ja, vi vet,» sier Helen. Så står de der og klemmer. De hører en bil tute utenfor. Det må være Billy.

«Skal du dra da,» sier Frank.

«Skal vel det,» sier Annie. Frank rufser henne litt i håret og gir henne en stor klem.

«Du må få jobb på et eller annet kjent sted som gir skikkelig god rabatt,» sier Hanna og Hedwig nikker enig. «For eksempel Ralph Lauren eller i det minste Forever 21 eller noe.»

«Nei, HM, synes jeg,» sier Hedwig. «Jeg kommer til å facetime deg, om matte og sånt,» sier Hedwig. Sawyer gir Annie en tegning han har laget. Han har tegnet et tre på et hvitt ark.

«Ja, men da burde jeg gå da,» sier Annie. «Billy venter sikkert.»

«Ikke vær for slem mot ham da,» roper Hanna etter henne. Frank har med veskene ut i bilen. Annie setter seg inn i bilen og kjører vinkende vekk fra familien sin og hele byen. De sier ikke så mye i løpet av turen. Det er en drøy time til stasjonen. Det er først når de står parkert foran togskinnene at Billy åpner munnen.

«Ja, da er vi her da,» sier han. «Det blir gøy å høre hvordan du får det.»

«Å, mener du det?»

«Ja, bare fordi jeg ikke direkte har lyst til å flytte til London betyr ikke det at jeg ikke skulle ønske at jeg hadde lyst til å flytte til London, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Jeg tror det.»

«Det er faren min egentlig. Jeg må bli her og jobbe på gården.»

«Er ikke det drømmen?» spør Annie.

«Jeg er ikke så sikker lenger. Bare bli her resten av livet. Jeg tenker på det du sa.»

«Du må ikke høre på meg,» sier hun. Billy har det spontane ansiktsuttrykket sitt.

«Gift deg med meg.» Annie bare ser på ham.

«Hva sa du?»

«Gift deg med meg.» Billy har det selvgode uttrykket som bare han har, samtidig som han smiler. «Da kan ikke noen si noe på at jeg blir med deg til London.»

«Billy hva er det du snakker om?» spør Annie.

«Jeg blir med deg til London. Jeg har med en veske og allting.» Annie ser rett fram.

«Nei, hva er det du, du må bli her,» sier Annie.

«Var det ikke det du ville da? At jeg skulle være med,» sier han.

«Men Billy da, det er jo ikke det du vil.»

«Jo, jeg vil jo ha deg,» sier han og tar hånden hennes.»

«Nei, Billy. Noen ganger skjønner jeg ikke hva du tenker med,» sier Annie og går ut av bilen. Billy følger raskt etter. Han smeller igjen bildøren.

«Hva jeg tenker med?» sier han og rynker øyenbrynene.

«Jeg vet du vil være romantisk og alt det der, men,»

«Ja, unnskyld meg da,» sier han. De ser på hverandre over biltaket. Vinden blåser gjennom dem. Hun vet ikke hva hun skal si. Det er mange mennesker rundt dem på grusparkeringsplassen.

«Ha det,» sier hun bare og tar veskene sine og går. Kofferten skumper bortover det ujevne underlaget. Vinden blåser henne i øynene, så et par tårer titter fram.

«Du kan ikke bare gå Annie!» roper han etter henne. Hun snur seg ikke rundt, men det gjør alle andre. Hun setter seg ned på en benk med veskene ved siden av seg. Hun tar frem en avis som ligger ved siden av henne på benken, og leser i den. Hun leser egentlig ikke, men hun vil at det skal se ut som det. Hun gløtter bort på parkeringsplassen. Bilen står ikke der lenger. Henne siste kobling til dette livet er brutt. Det er forresten like greit. Ingenting skal holde henne tilbake i London. Så kommer toget tøffende.

Snart på toppen av livet | kapittel 4 del 1

4

Annie sitter klemt med ryggen mot sengen. Hun prøver å gjøre seg så liten som mulig sånn at hun kan dekke hele gulvet med brosjyrer og samtidig nå alle sammen fra der hun sitter. Hun kjøpte en guide over London og hun har skrevet ut masse papirer med jobbmuligheter, må-besøke-lister, undergrunnskart, vanlig kart og life-hacks. Hun har funnet en leilighet. Det ble dessverre ikke i sentrum som hun hadde tenkt, men ganske langt utenfor. Hva hadde hun ikke gjort for å bo i Kensington for eksempel, eller kanskje Notting Hill. Det er sikkert fint i Bexley også, eller i hvert fall helt greit. Problemet er bare at hun må stå opp typ seks for å rekke t-banen inn til London hver dag. En jobb må hun også skaffe seg. Hun har søkt på alle mulige steder. Først og fremst på magasiner, men også på diverse kaféer og klesbutikker. Å få pakket ned alle klærne og tingene hennes må hun også få gjort. Hun har tre dager på seg, det burde gå bra. Det hun kommer til å savne mest er familien tror hun, selv om det nok blir ganske deilig også. Hun har ikke vært alene i huset på sikkert en måned. Det blir fint med noen nye impulser og litt høyere tempo. Hun skal få det til. Hun skal bli den som alle snakker om. Kanskje lokalavisa lager et oppslag om bondejenta som fikk det til i storbyen. Helen kommer inn døren, når Annie drømmer som best.

«Skal du virkelig dra?» spør Helen og setter seg på senga.

«Banker ingen noensinne på i dette huset eller?» sier Annie og setter seg opp i senga. Helen tørker vekk noen tårer med ermet. «Mamma da, jeg kommer jo tilbake igjen.» Helen setter seg ned ved siden av henne. Annie setter seg opp i senga og lener seg på skulderen til mammaen sin.

«Å neida, du kommer til å finne deg en eller annen kjendisfotograf og bare bli der.»

«Du kan jo komme og besøke meg,» sier Annie.

«Det er jo ikke det samme,» sier Helen og stryker Annie over håret. Da begynner nesten Annie å gråte og. Det hjelper ikke akkurat når Helen begynner å nynne på «Slipping through my fingers.» Så sitter de der og gråter rolig sammen.

«Tenk om jeg fant en kjendisfotograf da,» sier Annie.

«Da kunne dere startet et magasin sammen,» sier Helen og ler.

«Nettopp, det hadde ikke vært så dumt det,» sier Annie og setter seg opp og tørker tårene.

«Hva med Billy da?» spør Helen etter litt.

«Jeg sa til ham at jeg skal flytte i går.»

«Hva sa han da?» spør Helen.

«Han ble litt sur,» sier Annie og trekker hendene inn i genseren. «Men han finner seg nok en ny, så ettertraktet som han er.»

«Å, du har ikke sett hvordan har ser på deg. Han har jo løpt etter deg siden han var ti.»

«Han sa at han skulle vinne meg tilbake igjen,» sier Annie. «På en måte så vil jeg det. Tenk så romantisk hvis jeg sitter der på kontoret og så braser han inn foran alle og sier hvor høyt han elsker meg.»

«Men du hadde jo ikke blitt med ham tilbake,» sier Helen.

«Jeg hadde vurdert det,» sier Annie. Helen kaster en pute i ansiktet hennes.

«Jaja, nok om det. Hvordan går det med leilighetstittingen?» spør Helen. Annie viser henne en side på pc-en.

«Den er litt liten da,» sier Annie. Helen bare himler med øynene. «Det er verre at den ligger så langt utenfor byen.»

«Nå må du gi deg. Tenk om jeg skulle bodd i London på din alder,» sier Helen.

«Kom igjen da, du er jo ikke så gammel. Dessuten er jo det hele poenget, jeg er ikke deg. Jeg kan ikke vente med på å flytte til London.» Annie legger seg ned på puten. «Tenk å bare kunne gå ned Oxford street og inn i alle butikkene i verden. Jeg kan dra hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil se alle musikalene jeg har drømt om og endelig få en respektabel klesstil.»

«Ja, drøm på du, men det vil kanskje vise seg å bli annerledes fra det du har tenkt. Du kommer jo ikke til å ha masse penger akkurat. Vi vet jo at du ikke har alt for lett for å spare.» Helen reiser seg opp.

«Det kommer til å gå fint. Jeg har spart lenge til dette. Men det er klart at når jeg står utenfor Topshop og kan lukte det vidunderligste bomull eller når jeg står i et hav av kjoler på Forever 21, så kommer det til å bli litt vanskelig,» sier Annie og drømmer seg bort. «Jeg kommer nok til å gå helt bananas.»

«Ja du kan regne ut salgsprosenter i hvert fall,» sier Helen.

«Ja, det eneste nyttige skolen har lært meg. Da kunne jeg jo sluttet på skolen etter bare seks år eller noe.»

«Jaja, du klarer deg nok. Billy lurte forresten på om han kunne kjøre deg til togstasjonen,» sier Helen i døråpningen.

«Å,» sier Annie bare. Helen bare gir henne et lite nikk før hun går ut døren.

En liten biltur

I går planla jeg en liten handlerunde for å kjøpe et par ting. Elastisk sytråd, pensko som jeg hadde funnet på nettet på forhånd, duk fra bruktbutikk som jeg kan sy i med den elastiske sytråden og nye fritidssko.

«Diggi-loo diggi-ley, alla tittar på mig, där jag går i mina nya skor»

– Herreys, originaltekst «gyllene skor»

Først stopp: Amfi Borg. Jeg titter først hodet inn på Bianco for å se etter skoene jeg hadde sett på nettet. Det føles best om de har de i butikken så jeg kan prøve dem. Skoene var ikke inne. Ingen grunn til bekymring ennå, Bianco finnes nemlig også på kjøpesenteret i nabobyen (Fredrikstad). Jeg går så inn på Eurosko i søken etter nye joggesko. Det er nok mer korrekt å si fritidssko, eller tennissko kanskje? Hvis ikke tennissko egentlig kun er definert som sko som brukes under ballsporten tennis. Uansett. Jeg ser på alternativene. Noen er i et mer skinnliknende stoff. De blir det sikkert ikke like lett hull i. Jeg ser også på de jeg allerede har. Bare at mine hvite Nike ikke lenger er hvite, og med noen små hull. Adidas var det jeg egentlig ville ha når jeg kjøpte mine hvite Nike første gangen, fordi det var det søsteren min hadde. Nå står det et par hvite Adidas og lyser mot meg. Hvite sko ser aldri så hvite ut i butikken som de gjør på gaten. Jeg prøver paret som er i størrelsen 38 og 2/3. De passet. Sjeleglad for at jeg slipper og spørre etter en annen størrelse. Med skoene i hånden går jeg mot kassen. «Jeg skal ha disse», sier jeg noe uelegant til ekspeditrisen som møter meg på halvveien. «Oppfør deg som et voksent menneske», tenker jeg til meg selv da. Et vellykket kjøp. Før jeg forlater kjøpesenteret stopper jeg ved hobbybutikken for å lete etter strikktråd. De hadde bare svart sist jeg var her, og det var det de hadde nå også. Greit nok, og som forventet.

En halvtime senere står jeg utenfor Zoé gjenbruk på Sellebakk. «Sommerstengt», står det på døren. «Vi åpner igjen tredje august.» Jaha. Ganske stor nedtur. Det har nemlig vært litt utfordrende å finne åpne bruktbutikker. Problemet nå er bare at det ikke er gratis parkering i Fredrikstad sentrum før om en time. Det resulterer i litt surring rundt i sentrum og i parkeringshus, før jeg ender opp med å parkere noen minutter fra selve sentrum. Ikke det verste som kunne skjedd.

Bianco på Torvbyen hadde heller ikke skoene jeg hadde sett på inne. Panduro var slutt på strikktråd, men det fantes fortsatt håp i den lille butikken Syhjørnet. Jeg stakk hodet inn der, sprayet hendene med antibac, og fikk vite at den siste strikktrådsnellen var solgt tidligere i dag. Det er rart hvordan en video med Jenny Skavlan som syr en søt topp med strikktråd kan forårsake at hele Fredrikstad er utsolgt for strikktråd. Ikke at jeg klandrer noen. Handleturen endte derimot bedre ettersom jeg fant en åpen bruktbutikk ikke langt fra sybutikken. Jeg hadde flere fine duker i hendene, og endte opp med å kjøpe en med broderte grønne blomster.

Hadde jeg bare ikke hatt en så sterk kjærlighet for broderte duker… Jeg tror ikke jeg har hjerte til å klippe i duken. Den får bli med meg til mitt fremtidige hus. Jeg tror jeg må kjøpe en litt mer ensformig duk eller bare helt enkelt kjøpe stoff. Det samme skjedde på Fretex i Moss. Jeg kjøpte en søt turkis duk som jeg aldri kan klippe i. Huset mitt kommer til å bli fult av gamle broderte duker som egentlig var tenkt til å bli klesplagg.

Ønsk meg lykke til. Skoene er forresten bestilt, og kanskje Bergen er stort nok til å ikke være utsolgt for strikktråd.

Rundstykker

Minst én gang hver sommer liker jeg å stå opp klokka seks og bake rundstykker. Ofte er de ferdig til åtte og da har jeg ofte i hvert fall en time før resten av huset våkner. Da ser jeg ofte en film eller en episode av noe som jeg helst vil se alene. Ikke for at jeg ikke egentlig burde se på den, men fordi da kan jeg nyte den fullt. Ingen som prater eller som setter filmen på pause fordi de skal hente noe. I lengden foretrekker jeg likevel å se på film sammen med andre. Hvordan skal man ellers vite hvem som hadde grått av de ulike scenene. Når jeg skal bo for meg selv en gang i framtiden har jeg lyst til å bake mange rundstykker hver uke, og spare sånn at jeg har hver dag.

God alenetid!

Snart på toppen av livet | kapittel 3 del 2

«God morgen Barbara,» sier han.

«Ja, god morgen Thomas,» sier hun. Jenta som sitter ved siden av begynner nesten å le. Kanskje han ikke heter Thomas? «Jeg trenger deg på møtet etter lunsj,» sier Barbara bare. Så ser hun bortover raden. «Alle webdesignere og bloggere også!» roper hun utover rommet før hun snur om på helen og går inn til kontoret. Hun heiser opp persiennene og ser utover London. Hun har klart seg ganske bra tross alt. Hun ser så utover kontorlandskapet og ser at alle prater sammen igjen. Sånn det skal være.

Telefonen plinger til. Det er broren hennes igjen. Hun svarer fort at hun kan sponse med to hundre pund. Hun får en tommel opp tilbake, etterfulgt av et hjerte. Hun går inn på hjemmesiden. Den må oppdateres. Hvorfor er det ingen som har gjort det? Den må forresten ikke oppdateres, den må fornyes. Det banker på døren. Odette sitt ansikt kommer snart til syne.

«Jeg bare lurte på hva du vil gjøre angående de intervjuene,» sier hun. Odette er en flink sekretær, men Barbara skulle bare ønske at hun turte å ta litt mer plass innimellom. Hun er alltid pent kledd da, det skal hun ha. Kanskje hun kan være med på å se på noen design til neste måned? Det må Barbara tenke litt mer på.

«Sett inn en annonse du,» sier Barbara bare og ser rett fram igjen.

«Det har jeg allerede gjort,» sier hun så. Barbara ser på henne igjen.

«Åja, vel er de her nå?» spør Barbara. Odette nikker. «Hvorfor sa du ikke bare det med en gang? Vent, ikke svar på det.» Barbara legger lesebrillene på bordet og gnir seg i øynene. «Vel, send dem inn da.» Odette forsvinner ut døren igjen og en ung dame kommer inn like etter. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

«Hei, så godt å endelig treffe deg. Jeg er en stor beundrer av det du driver med,» sier den unge damen før hun setter seg ned.» Barbara bare nikker og tenker at hun ikke har tid til det her. Hun kan bare se for seg e-postene som strømmer inn i dette sekund.

«CV?» spør Barbara og jenta gir henne et ark. Barbara ser gjennom. Hun har gode referanser. I hvert fall til å bare være tjuefem. «Hvordan går det med deg?» Barbara må titte ned på arket. «Margot.»

«Det går veldig bra. Jeg sluttet akkurat i min forrige jobb, så nå er jeg klar for noe nytt.»

«Så bra. Kan du ikke fortelle meg litt om deg selv?» Spør Barbara og kaster et glimt på pc-skjermen.

«Ja, det kan jeg godt,» sier Margot. Hun forteller om stedene hun jobbet og litt om hennes fritidsinteresser. Hun passer også på å nevne hvorfor akkurat hun burde jobbe akkurat her. Barbara får ikke følelsen av at hun er et godt tilskudd til firmaet. Margot forsvinner ut og en ung mann kommer inn. Etter tre kandidater til stikker Barbara hodet ut av døren.

«Odette,» hvisker hun. Odette titter opp og lener seg bort. «Du tar over. Bare ansett noen, jeg stoler på deg. Jeg orker ikke flere av disse intervjuene.» Barbara ruller tilbake til glass-skrivebordet. Greit å få det ut av verden. Odette kommer til å fikse det helt fint. Etter lunsj, som Barbara spiser på kontoret, er det tid for møte.

De møtes alle på møterommet. Det er rommet ved siden av kontoret til Barbara. Rommet er innrammet av glass med svarte kantlinjer. Barbara sitter ved enden og så sitter Thomas, hvis det var det han het, etterfulgt av bloggerne, webdesignerne og sirkulasjonsdirektøren. Odette kommer trillende med en tralle med kjeks, kaffe og te. De har åpnet et vindu, men det begynner å bli varmt. Godt Barbara ikke tok genseren. Bordet dekkes snart av papirer og pc-skjermer.

«Ja, dere. God formiddag,» sier Barbara og ser utover bordet. «Jeg har kalt dere inn fordi vi trenger å gjøre noe med nettsiden vår. Den har ikke blitt oppdatert på et døgn og helt ærlig så reflekterer ikke nettsiden magasinet. Vi må endre fargene og fontene.» Det er noen som mumler noe. «Kanskje web-designerne kan snakke litt med,» tenkepause. Hva er det han heter? Noah, han heter Noah. «Noah, her borte, etterpå. Han kan kanskje gi dere noen idéer,» sier Barbara.

«Det er kanskje ikke bare designet som må fikses på,» sier en jente mumlende.

«Unnskyld, sa du noe?» spør Barbara, selv om hun godt hørte hva hun sa.

«Jeg sa bare at vi må gjøre noe. Vi trenger noe helt nytt.» Barbara tenker etter. Noe nytt.

«Hva da tenkte du på?» spør Barbara med hendene rolig foldet i fanget.

«Nei, altså. Bare se i Vogue for eksempel…» sier hun.

«Vi skal ikke sammenligne oss med andre magasiner,» avbryter Barbara. «Vi må finne vår egen greie.»

«Hva om vi finner typ en it-jente eller noe da,» prøver en annen å si.

«Det er ikke å legge skjul på at salget har gått ned i det siste,» sier sirkulasjonsdirektøren.

«Jeg trenger litt tid til å tenke på det her,» sier Barbara og tar en slurk kaffe. Det sirkulerer inn en veps i rommet. Alle legger merke til den, men de prøver å holde seg rolige. Å slippe insekter inn på et møterom er den beste måten å se hva slags mennesker man omgir seg med.

«Det er bare det at jeg tror vi må gjøre noe snart. Folk kjøper ikke like mange blader våre,» sier sirkulasjonssjefen så. Barbara blir stille.

«Hva er det dere foreslår da?» spør Barbara etter en liten stund. Lenge nok til at alle nok begynte å lure på om de kom til å få sparken. Jenta holder øynene fast på vepsen. Den har satt seg på en kladdebok.

«Vi trenger noen som folk har lyst til å bli. Noen som de kan heie på,» sier jenta igjen, lavt.

«En som folk kan relatere seg til. Ikke en kjendis, men en vanlig person liksom,» sier Noah. Det er som de plutselig er redd for å snakke, nå som de har fått lov. Noah flytter elegant på luften rundt vepsen når den nærmer seg.

«En hverdagsperson?» spør en annen.

«Finnes det ikke nok av it-jenter?» spør en ung mann.

«Jo, men ikke en it-jente, en hverdagsjente,» sier Noah. «En hverdagshelt.» Barbara følger også med på vepsen. Den hoovererer rett over hodet til jenta. Man kan se panikken i øynene hennes. Det er like før hun skriker. Barbara forstår ikke de som får panikk i nærheten av vepser. Hun synes det virker så pinlig å bli så redd for noe så lite. Personlig er hun fullt overbevist om at det beste er å stå stille. Så vidt hun vet har hun heller aldri blitt stukket.

«Jeg vet ikke riktig jeg dere,» sier Barbara. Da banker noen på døra, og Adam kommer inn. Vepsen tar muligheten og flyr ut gjennom døren. Straks hører man en damestemme som skriker til. Han tar ut en bunke papirer fra skuldervesken og slenger de på bordet. Det virker som han har syklet for håret er mer vilt enn vanlig.

«Hei, jeg kommer med noen spalter jeg bare,» sier han og tar opp et nytt ark fra vesken. «Ville du ha noen magasiner forresten?»

«Nei, det vet du vel nå Adam,» sier Barbara.

«Joda, bare i tilfelle.» Han strekker seg over bordet og tar en kjeks. «Hva holder dere på med?» spør han.

«Vi leter etter en måte å fornye magasinet på,» sier hun bare.

«Ikke sant vi trenger en it-jente,» sier jenta. Adam ser ut til å tenke etter. Helt siden foreldrene hans døde har han vært her. Barbara kjente mammaen hans godt. De gikk i samme klasse gjennom hele oppveksten. Adam flyttet til London for å få en ny start. Nå tar han tilflukt i bøkene sine. Det er ikke alltid så lett å vite hva han tenker. Han har blitt flink til å skjule følelsene sine.

«Joda, sikkert,» sier Adam og tar en kjeks til. «Dere burde ha Oreo her,» sier han.

«Nei, vi trenger en hverdagshelt,» sier Noah.

«Ja, det også,» sier Adam. «En til Noah kanskje?»

«Haha, jeg gjør det meget bra på datingfronten for tiden,» sier Noah.

«Noen som har,» sier Barbara, men hun rekker ikke å fullføre før Adam rekker henne en tusj.

«Takk,» sier Barbara og tar imot.

«Ja, sikkert,» sier Adam for å svare på Noahs spørsmål.

«De har visst blitt ganske gode venner i det siste», tenker Barbara.

«Finn noen som ikke alltid er så perfekt liksom. Noen fra landet eller noe. En som deg Barbara!» sier Adam på vei ut døren igjen. Han vinker gjennom vinduet med smil om munnen og snart er han vel på vei nedover gaten igjen på sykkelen sin. Energien i rommet faller momentant.

«Jeg skal ta hensyn til begge forslagene og så møtes vi igjen snart. I mellomtiden, ta en titt på de fargene og fontene. Noah blir sjef for det og så sender du meg et forslag.» Barbara reiser seg opp og alle følger etter. Når hun er ute av rommet kan hun nesten høre at de puster ut.