Snart på toppen av livet | kapittel 3 del 1

3

I verden finnes det en rekke motemagasiner som alle kjenner til. Vogue, Vanity Fair, Cosmopolitan, osv. Et av de magasinene er On Top magasin. Et magasin i mengden på mange måter. Ikke er det veldig banebrytende, men det holder seg flytende. Bladet består som alle andre blader av mye tekst, som ingen leser, og mange bilder av damer som holder i diverse vesker og rare skjerf. En og annen oppskrift på grovt bananbrød kan også dukke opp, etterfulgt av et raskt og effektivt treningsprogram. Alt er veldig forutsigbart, men det fungerer. Hvorfor tenke utenfor boksen når det er så god plass inni? Det gjenspeiler egentlig, den hardtarbeidende, redaktøren like presist som et speil ville gjort.

Barbara Blaine har klart å finne den eneste stille leiligheten i London sentrum. Hun åpner øynene og løfter av silkesovemasken. Hun setter seg opp i silkesengetøyet sitt og ser ut gjennom de store, ærlige vinduene. Med silkepysjen på løfter hun vekk dynen og setter seg på sengekanten. Hun stikker føttene inn i tøflene og strekker ut armene. Hun går bort til vinduet og åpner det litt. Hun lar hånden gli over bildet av Michael og henne. Det kan bli litt for stille noen ganger. Utenfor vinduet ser hun bilene som farer forbi. Hun elsker de svarte taxibilene. Hun sukker lett over at hun akkurat er ferdig med den siste sesongen av Downton Abbey, selv om hun sikkert er den siste i landet. Da er det bare å vente på filmen som kommer til høsten. Hun går bort fra vinduet og bort til garderobeskapene. Det er ikke et walk in closet akkurat, men hun har en hel vegg av skap og i tillegg en øy hvor hun har alle skoene sine, eller ikke alle. Noen ligger innerst i kottet også. Hun skifter straks inn i treningstøy og tar med seg den rosa matten inn i stua. Best å ikke passere speilet på veien, håret står sikkert til alle kanter. Hun setter på nyhetene og gjør sitt «sju dager til stram mage» – program. Det har snart gått fjorten dager. Hvis nyhetene gjenspeiler verden, ser det ikke lyst ut. Terror, miljøkriser og en og annen influencerkrig. Hun gjør et siste rygghev og så er det tid for frokost. Kanskje best å dusje først. Hun kler på seg og går ut på kjøkkenet. Det er et stort, klassisk, hvitt kjøkken med marmorflater og dobbelt kjøleskap. Der inne har hun all avokadoen. Det er visst bra for hjertet eller noe, men spesielt godt er det ikke. Hun tar ut acai-bowlen hun laget i går og et glass gulrotjuice. Selv når ingen ser på henne må hun spise sunt. Hun setter seg ved bordet og ser utover verden gjennom vinduene mens hun så vidt kan høre tv-en. Nå glemte hun nesten kaffen. Hun skynder seg og setter på en kanne på kjøkkenet. Hadde Barbara vært en bil, hadde hun gått på kaffe. Hun går gjennom arbeidsdagen i hodet og alle menneskene som skal involveres i den. Posten dumper gjennom døren. Hun går bort og tar med seg avisen og magasinet som landet på gulvet. On Top-magasin. Hun blar i det ved frokostbordet og markerer alle stedene hvor det er plass for forbedringer. Hun har alltid bestilt det hjem til seg for å vite hvordan det blir levert og om det kommer fram like fint som det lå på skrivebordet hennes for bare noen dager siden. Alt ser bra ut. Alt ser kanskje for bra ut. Det får hun hanskes med om noen timer. Nå skal hun drikke kaffe. Hun plukker opp mobiltelefonen på veien fra kjøkkenet. Akkurat like mange varsler som det pleier å være. Ingen s.o.s – meldinger, så da er det greit. En melding fra broren hennes tikker inn. Han lurer på om hun vil sponse barnehageforestillingen til sønnen hans. Barbara vil ikke svare på det med en gang. Det hadde jo vært hyggelig om han sendte melding når han ikke gjaldt penger. Nevøen er nydelig på den andre siden, selv om Barbara ikke har sett ham på kjempelenge. Klokken er snart sju, og det er på tide å gå til jobben. Barbara setter tallerkenene på benken og tar raskt på seg den lette vårjakken og går ut døren. De store svarte solbrillene gjør at ingen vil snakke med henne i heisen, akkurat slik hun vil ha det. Barbara prøver å unngå dørmannen. Han er en fransktalende polsk. Han flyttet hit for en god stund siden, og siden han fant ut at Barbara snakker litt fransk har han ikke latt henne gå forbi i fred. Barbara ser ned, men hun må stoppe når han hilser på henne.

«Ca va Barbara!» sier han på fransk. Barbara har veldig lite lyst til å svare. Det som er bra er at hans fransk ikke akkurat er helt perfekt heller, men den er vanskelig nok å forstå for en som ikke har studert fransk på tjue år.

«Ca va Miguel,» sier Barbara.

«Il fait bon aujourd’hui. Vous allez travailler ? » (Fint vær i dag, skal du på jobb?)

«Oui,» sier Barbara bare. «Ta famille est bonne?» (Hvordan er det med familien?) spør hun. Barbara håper det var riktig og noe forståelig. Hun vil egentlig ikke gå inn på det temaet, men Miguel er alltid så snill mot henne.

«Oui, très bien,» sier han. «Mais, ma mère est malade.» (Ja, veldig bra, men min mamma er syk)

«Je suis désolé,» (det var trist) sier Barbara og gjør seg klar til å gå. Miguel har ikke åpnet døren ennå. På den måten er det han som bestemmer når de er ferdig med samtalen.

«C’est très chere à Londres,» (det er veldig dyrt i London) sier Miguel. Barbara må be ham om å gjenta det, men det hjelper ikke. Det er ikke før han gnir fingrene sammen før hun skjønner hva han mener.

«Oui,» (ja) sier Barbara og nikker.

«Nous avons besoin d’argents,» (vi trenger penger) sier han. Barbara rister på hodet. Hun gir dem allerede femti pund i måneden. Barbara synes det er ganske bra med tanke på at han bare er dørmannen hennes. Det føles som når hun avslår en selger på telefonen, bare verre.

«Je doit aller Miguel. À bientôt, » (jeg må gå nå, vi sees) sier hun og han åpner døren for henne.

«À bonne journée,» (ha en fin dag) sier han tilbake og så er hun ute på Londons gater. Det er perfekt temperatur og ikke mange minuttene til kontoret. Hun liker byen best om morgenen. Da er den som mest ambisiøs. Menneskene som er ute vil noe med livet sitt. Hun runder gatehjørnet. Butikkene åpner nå. Hun setter solbrillene på hodet idet hun går forbi blomsterbutikken. Det ser ikke ut som Sam er på jobb ennå. Alle hører at hun kommer, men ingen bryr seg. Det er deilig med storbyer. Alle har nok med sine egne liv. Hun kan se bygningen nå. De har ikke et stort skilt eller noe. Bygningen bare glir inn i mengden som en observatør. Barbara åpner døren og går inn. Hun tar heisen opp til andre etasje og blir møtt av en dame som står med en kaffekopp. Egentlig er det assistenten sin jobb, men hun sluttet nettopp. Hun begynte å jobbe for Barry Barlow isteden. På kontoret er det alltid mye liv, i hvert fall til Barbara kommer inn. Stillhet beveger seg som en kjedereaksjon gjennom rommet. Barbara går forbi alle skrivebordene på vei til kontoret sitt. Hun er den eneste som har lukket kontor, men med glassvegger rundt hele. Det er et vakkert industribygg med utsikt over Londonbridge. Hun er særdeles fornøyd med de svarte vinduene og de matte, hvite murveggene. Hun stopper ved en av de grafiske designerne.

Snart på toppen av livet | kapittel 2 del 3

«Hvorfor er vi her?» spør Hedwig når Helen parkerer bilen. Hedwig får ikke et svar. Helen går først mot en av butikkene. Det er en bruktbutikk. Når de var små kom mye av klærne deres derfra. Det plinger i en bjelle når de går inn. Annie går rett til bøkene. Om du plutselig får behov for å holde i en VHS-kassett er dette stedet.

«Jeg kommer snart,» sier noen. Annie blar gjennom noen bøker. De fleste er gamle og fra diverse bokklubber. Det er mange tenåringsbøker.

«Å, jeg har denne,» sier Annie. Hun husker den godt. «Du har ikke levert boken min mamma?» Helen hører visst ikke, håper Annie.

«Jeg skal så kjøpe servise her når jeg blir stor,» sier Hedwig og løfter på noen glass. Helen er straks der og tar glassene fra Hedwig igjen.

«Jeg er ikke tre år mamma,» sier Hedwig. Helen bare dysser ned samtalen. Det høres noen dunk fra lengre inn i rommet. Helen går først og de andre etter. Der ligger eieren med pappesker over seg. Hun er en liten dame av italiensk herkomst med brillesnor og mønstret skjorte. Håret er rødt, ikke naturlig, og buksene er vide. Helen leverte et par sko til reparering her en gang. Hun fikk de tilbake med små blomster satt på overalt.

«Hei Gracia, hvordan går det?» spør Helen og hjelper henne opp.

«Det går bra,» sier Gracia og børster av seg på buksene. Hanna og Annie setter opp eskene på hyllen igjen. «Jeg skulle bare sette de eskene på hyllen og så snublet jeg.»

«Du burde skaffe en bedre krakk,» sier Helen.

«Neida, den fungerer,» sier Gracia. «Jeg tror ikke jeg har hilst på deg før,» sier Gracia og går fram til Hedwig. «Jeg heter Gracia Magdalena Frispolini Bruchetta.» Hedwig ser meget skeptisk ut.

«Heter du Bruchetta?» spør Hedwig og prøver å ta til seg hånden sin.

«Tror du ikke på meg?» spør Gracia og blunker. «Hva kan jeg hjelpe dere med? Vil dere ha kjeks?»

«Vi bare titter,» sier Hanna og går bort til noen bluser. Hedwig tar en kjeks.

«De er halv pris,» sier Gracia. «Hvis ikke dere kommer for at jeg skal fikse, da er det full pris.» Hun flytter krakken bak benken igjen. «Jeg kan fikse hva som helst, bortsett fra når jeg ikke har sovet bra.» Det er stappet fullt av ting her. Masse duker og lampeskjermer overalt. Noen hadde trengt å organisere dette stedet. «Så stor du har blitt Annie. Det var lenge siden jeg sydde ballkjolen til deg nå,» sier Gracia.

«Ja, det begynner å bli en stund siden nå,» sier Annie.

«Hun skal flytte til London,» sier Helen.

«Ta, ta, ta, hva med mamma? Helt alene hjemme,» sier Gracia og rister på hodet. «Kanskje det er en gutt i London?» spør hun. «Nei, de unge vil ha jobb, ikke mann.»

«Annie skal realisere drømmen sin,» sier Helen.

«Ja, de unge drømmer,» sier Gracia. «Kanskje du kan velge deg noe her som en gave fra meg?» sier Gracia og forsvinner inn på lageret igjen. Annie går rundt i den lille butikken. Hun prøver å hinte til Helen at det ikke er noe hun vil ha, men hun får et strengt blikk tilbake.

«Hva med denne?» spør Gracia og kommer ut med et fat. Det er et grønt fat med motiv av epler og druer.

«Ja, det blir fint. Tusen takk Gracia,» sier Helen før Annie rekker å si noe. «Dere vet deres mamma er veldig snill?» Gracia setter seg på en barstol hun har bak disken. Det ser ganske komisk ut fordi krakken er alt for høy i forhold til benken. «Helen ga meg denne butikken. Visste dere det?»

«Nei, hvorfor det?» spør Hedwig.

«Jeg hadde tenkt å åpne restaurant her,» sier Helen. «Det var før jeg giftet meg med Frank.» Annie hadde hørt at Helen gikk på kokkeskole en stund. Helen snakker aldri om det.

«Så lot hun meg kjøpe den isteden,» sier Gracia.

«Det var ikke akkurat sånn. Det var pappaen min som hadde tenkt å kjøpe butikken til Gracia for at jeg skulle få åpne restaurant her, men jeg overtalte ham. Vi snakket ikke om det på en stund etter det. Han kunne ikke fordra at jeg bare skulle være hjemme med Frank, og dere etter hvert.»

«Hun ga opp sin drøm for meg,» sier Gracia. «Dere har fått halv pris siden det,» ler Gracia og tar opp et tinnfat. Hun prøver å speile seg i det.

«Hvorfor åpnet du ikke et annet sted?» spør Hanna.

«Vel, pappaen min ville ikke sponse meg mer og vi hadde ikke råd. Frank ville dessuten ikke ta opp lån. Det bare ble sånn,» sier Helen.

«Det hadde aldri jeg gjort,» sier Annie. Tenk å gi opp drømmen sin for å få barn.

«Jeg vet det Annie, men jeg fullførte en annen drøm isteden.» Annie er fast bestemt på at det blir karriere først og så barn. Det virker ganske umulig å gjøre det i omvendt rekkefølge.

«Ikke tull om å få barn. De er en gave du aldri finner lik, og som du aldri får returnert,» sier Gracia og ler. «Jeg har også fem barn. De er overalt. Jeg forstår meg ikke på dem.»

«Bor de hjemme fortsatt?» spør Hanna.

«Nei, nei. De bor overalt. Jeg ser dem aldri, men de blir med til Italia,» sier Gracia. Annie tenker at man må ha dårlig forhold til foreldrene sine hvis man ikke blir med til Italia. Helen står og ser på en duk. Det er brodert på motiv av oliven. «Liker du den?» spør Gracia over skulderen til Hanna som ser på en solhatt.

«Jeg bare prøver,» sier Hanna. Gracia forsvinner inn på lageret igjen. «Hva nytter det med solhatt hvis vi aldri drar til syden.»

«La det skje,» sier Annie.

«Hva med denne?» spør Gracia og kommer ut med en annen solhatt. Denne har et blått bånd knytt rundt selve kuppelen.

«Jeg vil ha denne jeg Gracia,» sier Helen ved kassen. Hun har valgt en liten glassvase til førti kroner. Hanna henger raskt tilbake hattene. «Vi må komme oss videre. Vi er på vei til matbutikken.»

«Å, dere må kjøpe aubergine,» sier Gracia. «Jeg kan finne oppskrift til deg?»

«Det blir ikke nødvendig,» sier Helen. «Men kanskje en annen gang.» Gracia nikker og smiler. «Vi sees Gracia.» De tre små kvinnene følger etter Helen ut av butikken med et pling.

Akvarell

Når man ikke har råd til å kjøpe peoner… Vurderte å kjøpe mer maling, men det var dyrt og når man har et sted å blande farger kan man lage mange farger uansett. Virker som greia med å få det til å se ekte ut er å ha litt «negative space», altså at arket synes gjennom blomsten. Ellers ganske utrolig at de tynne stilkene klarer å holde blomsten oppe. Antar at jeg har malt i perspektiv. Shayda Campbell maler originalen. Hun maler mange fine blomster. Hun bor forøvrig på Prince Edward Island, hjemmet til Anne Shirley. Det finnes visst også masse lupiner der, da trenger ikke jeg flere grunner til å dra.
Dette vil jeg si er et amerikansk hus. Omtrent ingen norske eller skandinaviske hus har liten veranda (porch) foran huset. Jeg tror hus her heller har en større førsteetasje istedenfor to etasjer. Det føles amerikansk å ha smale høye hus tett i tett, som de i San Fransisco. Sidenote: Jeg leser nå at man ikke skal kalle San Fransisco, «San Fran» eller «Frisco». Det er kanskje typisk at innbyggerne ikke vil bruke kallenavn. I Sarpsborg er det mange som sier «Særp,» tror ikke de har noe imot at andre sier det. Jeg kan egentlig ikke uttale meg om det tror jeg, er ikke helt med i gjengen.

Snart på toppen av livet | kapittel 2 del 2

«Er du ferdig med den fjøla?» spør Hanna.

«Nei, men du kan ta den her,» sier Helen og drar ut en skuff. «Hva var det du sa til Hedwig Annie?» Helen gir Annie en agurk.

«Jeg sa bare at jeg ikke ville kaste ball med henne,» sier Annie og begynner å kutte opp agurken. Det finnes utrolig mange måter å kutte opp en agurk på. Annie spiste en gang en hel squash fordi hun trodde det var en agurk.

«Kutter du julienne?» spør Hanna. «Jeg gjør det.»

«Vil du at jeg skal gjøre det?» spør Annie.

«Det hadde vært fint,» sier Hanna. Annie snur agurken og kutter den opp i lange biter.

«Kunne du ikke ha kastet litt ball da Annie? Du ser hvor lei seg Hedwig ble,» sier Helen.

«Jeg ble jo ropt inn hit uansett,» sier Annie. «Jeg gjorde meg klar for London. Jeg har ikke tid til å kaste ball. Framtiden min venter på meg.»

«Hva med nåtiden da?» spør Helen og legger spagettien i det kokende vannet.

«Bare ikke bli en av de avskyelige modellene,» sier Hedwig fra bordet.

«Nevn noen avskyelige modeller,» sier Annie. Hedwig kan ikke bare slenge ut en påstand som det. Victoria Beckham, for eksempel, er absolutt ikke avskyelig.  

«Jeg kan vel ikke navnet på noen modeller,» sier Hedwig og trekker på skuldrene. «Kan du navnet på noen fotballspillere?» Annie tenker etter. Hun kan navnet på de kjekke fotballspillerne.

«Ronaldo, Messi, og så han Barry Lane eller noe,» sier Annie etter en tenkepause. «Han som spiller for Liverpool.» Hedwig gir henne det mest overlegne blikket Annie har sett.

«Mener du Harry Kane fra Tottenham?» spør Hedwig.

«Jeg var inne på noe da,» sier Annie.

«Du var ikke inne på noe,» sier Hanna.

«Takk Hanna,» sier Hedwig.

«Blir dere med til matbutikken etterpå?» spør Helen. Hun roper på Hedwig som må dekke på. Hanna må gå etter og bytte plass på gaflene og knivene.

«Ja,» sier Hanna. «Jeg vil se om de har fått inn de nye proteinpuddingene.» Høres ut som Hannas vanlige argument. Alltid på utkikk etter nyheter. Annie skjønner ikke hvordan hun gjør det. Hanna må ha forbrenning som en flyndre. 

«Sikkert,» sier Hedwig og henter glass fra skapet.

«Jeg vet ikke,» sier Annie. Hun burde fortsette med forberedelsene. Tilbringe litt mer tid med Google Earth. Mulig at hun tar en løpetur.

«Kom igjen Annie, si ha det til nærmiljøet,» sier Helen. «Vi får kanskje ikke handlet sammen igjen på en lang stund.» Annie ser på dem. Hele tiden har hun vært så opptatt av at hun skal dra at hun har glemt å tenke på hva hun drar fra. Det er forresten ikke så mye. I hvert fall ikke utenfor dett huset.

«Greit,» sier Annie.

«Kom hit og hjelp meg med kjøttdeigen,» sier Helen. Annie tar over stekespaden. «Hanna, legg oppi bønnene.»

«Må du mamma?» spør Hedwig. «Jeg hater bønner.»

«Da vet du ikke hva det vil si å hate noe vennen,» sier Helen og peker på bønnene. De spiser maten når hele familien har samlet seg. Maten er nok det Annie kommer til å savne mest.

Helen tar jakken sin og jager døtrene sine ut i bilen. Hanna er sist, som vanlig, fordi hun bare skulle sjekke én siste ting på Facebook. Det viser seg at søsteren til Billy har forlovet seg. Til og med naboene får vite det fra Facebook først.

«Det må være surt Annie, det kunne vært deg,» sier Hanna i bilen.

«Har Billy fridd til deg Annie?» spør Helen og snur seg.

«Se framover mamma,» roper Hedwig fra baksetet.

«Nei, han har ikke fridd. Ikke egentlig,» sier Annie. «Vi snakker ikke mer om det. Vi slo opp, og det var det.»

«Det er aldri det,» sier Hanna.

«Vet du hva? Nå orker ikke jeg å høre et ord til om Billy,» sier Hedwig.

«Fint,» sier Annie. Hun kunne ikke vært mer enig.

«Fint,» sier Hedwig.

«Så bra, fordi jeg tenkte å vise dere en ting først,» sier Helen og tar en høyresving. De kommer inn på en sidegate fra hovedgaten. Det er aldri mye folk der. Flere av butikkene venter på nye eiere og utestedene er fulle av røyklukt.

Sydd en topp med mønster fra fæbrik

Planen var egentlig å lage toppen til venstre, av en skjorte jeg kjøpte i bruktbutikk. Den ble ikke helt sånn fordi det ble noe feil med ermene, så de måtte jeg klippe av.

Jeg fulgte Jenny Skavlan ^ i denne videoen https://www.instagram.com/p/CAIRW9QA9Nk/

  1. Jeg kjøpte omslagskjolemønster på faebrik.no, og klippet ut alle bitene. Jeg var ikke først klar over at man må klippe vekk mellomrommene mellom arkene, på en måte. Dette er forstykket på toppen, eller halve forstykket.
  2. Jeg brettet inn der hvor det er markert midt foran på mønsteret.
  3. Jeg la sammen tre A4-ark og tegnet den høyre halvdelen av toppen etter den venstre.
  4. Teipet de to halvdelene sammen.
  5. Dette er skjorta jeg brukte. Det er sikkert lettere med en større skjorte. Dette er en dameskjorte.
  6. La forstykket på skjorta for å se om den var stor nok. Det gikk akkurat.
  7. Jeg tegnet inn utringningen på den høyre halvdelen av forstykket, fordi jeg har tenkt å bruke dette mønsteret senere en gang, og jeg ville ikke klippe i det ordentlige mønsteret. Så klippet jeg ut forstykket fra skjorta. Det er litt vanskelig å klippe rett mens arket ligger på. Kanskje jeg kunne ha festet arket med nåler. Jeg hadde og en ganske liten saks, det er sikkert lettere med en større. Jeg hadde heller ikke nok plass til å klippe litt utenfor mønsteret. Da blir den fort for liten.
  8. Brukte bakstykket fra mønsteret og la det oppå baksiden av skjorta og klippet ut. Her er det tydelig ujevnt klippet under armene, det var ikke meningen.
  9. Klippet ut ermene og la til stoff fra lengre ned på ermet på skjorta for å kunne lage pufferm.
  10. Jeg sydde de tre delene sammen.
  11. Brukte rester fra et forheng til å lage belegg på innsiden av forstykket og bakstykket.
  12. Festet belegg på den rette siden, ikke innsiden.
  13. Sydde på belegget og vrengte det til innsiden og brukte strykejern for å brette det ned. Jeg sydde rundt hele belegget sånn at det skulle ligge flatt på innsiden. Jeg sydde også langs kanten.
  14. Sånn ser den ut foreløpig.
  15. Så, etter litt utfordringer fikk jeg laget puffermer. Jeg sydde for hånd med store sting langs den buede kanten på ermet, festet ikke tråden på endene med dro i den slik at skulderen rynket seg. Jeg fikk sydd de på og det så ganske bra ut. Problemet var at det ble for tight under armene. Jeg tror ermet ikke var langt nok kanskje. Jeg tulla og litt når jeg skulle sy ermet fast i «kroppen» og måtte ta opp flere ganger. Det endte med at jeg klippet de av.
  16. Jeg brettet inn kantene på stroppene for at de ikke skal frynse. Da måtte jeg klippe litt av belegget fordi det stakk utenfor. På bildet syr jeg inn sidene litt, fordi der var den litt stor. Dessverre tenkte jeg ikke på først at jeg ikke måtte sy hele veien ned til kanten på toppen, fordi den var bare for stor under armene. Jeg sydde helt ned på ene siden og måtte ta opp hele den sømmen igjen fordi den hadde blitt for liten nederst.
  17. Her syr jeg 🙂
  18. Ferdig! Kantene på skuldrene ble litt frynsete, fordi jeg ikke brettet de dobbelt. Jeg mistet litt stoff når jeg klippet av puffermene.

Snart på toppen av livet | kapittel 2 del 1

2

Annie løfter hodet og ser mot søstrene sine fra under capsen. Solen steker. Hun fant ikke solkrem, men en caps. Den er Frank sin. Han har sikkert ikke brukt den på tjue år. Det er ingen som ser inn i hagen deres uansett. Bare Billy innimellom. Annie ser opp på vinduet hans. Hun ser ham ikke. Han jobber sikkert med faren sin. Hun ser ned i boken igjen. Den begynner å ta seg opp. Annie lånte den av Hanna. Før skjønte hun ikke hvorfor jenta alltid velger den nye, farlige gutten istedenfor den gamle og trofaste, nå skjønner hun det bedre. Billy kan minne om en drømmeprins på mange måter. Han har det riktige håret og utstrålingen. Hvis du har bilproblemer, ringer du Billy. Har du falt av hesten, ringer du Billy. Trenger du trøst, ringer du Billy. Trenger du noen å gå på ballet med, ringer du Billy. Skal du flytte til en storby, ringer du ikke Billy. Annie ser opp når volleyballen treffer henne i hodet.

«Unnskyld Annie,» sier Hedwig og henter ballen.

«Det er tredje gangen i dag,» sier Annie.

«Du får skylde deg selv som sitter der,» sier Hanna. Alltid like hjelpsom. Godt Annie har på seg caps, den demper litt av smellen. Hanna prøver å lære Hedwig baggerslag. Hanna kaster ballen til henne og Hedwig folder hendene sammen og slår til. Det er ikke noe system i hvor ballen havner. Hanna viser hvordan Hedwig skal holde hendene en gang til, men det hjelper ikke. Annie skyver ifra bakken med foten så hammocken får større fart.

«Tok du månedens utgave av Friends?» spør Hanna. «Fra postkassen?»

«Ja,» svarer Annie.

«Du har ikke lest det vel?» spør Hanna og kaster ballen rett i fanget til Hedwig så hun detter i bakken.

«Hva var det for?» spør Hedwig og reiser seg opp. Hanna bare avfeier henne.

«Jeg har kanskje tittet litt,» sier Annie. «Du kan lese On Top. Det er ikke så spennende.»

«Det er mitt, og det vet du!» sier Hanna og går bort til Annie som krøller seg sammen på benken.

«Ta det da,» sier Annie og later som hun ikke bryr seg. Hanna tar magasinet og gir Annie et skarpt blikk.

«Ikke gå da Hanna,» sier Hedwig. Hanna er allerede på vei inn i huset.

«Da får du kaste ballen til meg Annie,» sier Hedwig. Annie rynker på nesen.

«Tror ikke det kommer til å skje Hedwig?» spør Annie kaldt og ser ned i boken. Det er rett før han frir. Annie håper karakteren sier nei. Det er jo ikke han hun burde være sammen med. Hedwig kaster fra seg ballen og løper inn på kjøkkenet. Det går ikke lang tid før Helen roper inn Annie fra kjøkkenvinduet. Annie tar med seg boken og magasinene og går meterne til kjøkkeninngangen. Inne sitter Hedwig og furter ved kjøkkenbordet mens Helen og Hanna kutter opp grønnsaker. Det lukter tomatsaus. Om Sawyer har fått bestemme blir det spagetti og kjøttsaus. Får hvem som helst annen bestemme blir det ikke det. Tenk om de hadde vært i Italia nå? Pizza og pasta så langt øyet rekker. Annie ser seg selv på en balkong i Roma hvor hun skriver på sin nye spalte i sitt verdenskjente motemagasin.  Alle kjenner henne og alle vil spise middag hos henne. Ingen bekymringer, bare masse pizza. Hanna bringer henne tilbake til England.

Denne kofferten har vært i Afrika

Det tenker jeg iblant, eller denne genseren har vært i New York. Da glemmer jeg nesten at jeg dro på den kofferten og hadde på den genseren. Det gjelder også bøker jeg holder i som farmor også har holdt i. Da holder jeg liksom litt i farmor, og hun holder litt i meg.

Det er vanskelig å være fullstendig tilstede. «Nå skal jeg virkelig nyte!» Ofte ender de beste øyeblikkene opp med å være et som har passert en gang. Alle øyeblikk vil være et passert øyeblikk veldig snart.

Uforventede øyeblikk viser seg ofte som de beste. Pappa som forteller en historie på vei fra stranden, eller mamma som vil ta deg med på kafé. Uforventede øyeblikk kan også være fulle av sorg. Alt fra et favorittglass som detter i gulvet til noe som blir et hull i hjertet.

Når jeg var leder på juniorleir i fjor sommer (åpenbart) ble det foreslått av vi lederne kunne prøve å dra i gang spontane aktiviteter. En plutselig fotballkamp eller kanotur. Et minne av en leder som veltet min og venninnen min sin kano ble et av mine beste minner fra juniorleir. Det må bare virke spontant for den ene parten. Ofte skal det ikke mer til enn noen såpebobler.

Snart på toppen av livet | kapittel 1 del 3

«Rapunsel, Rapunsel slipp ned ditt hår,» hvisker han høyt. Dette er akkurat så romantisk som hun hadde håpet. Hun gir ham et smil. «Hvorfor lar du meg vente prinsesse? Er jeg ikke verdig din tid?» Han løfter armen for å vise hvor oppriktig han er. Annie lener hodet i hånden, akkurat som Juliet i den filmen. Hva skal hun si til ham? Hun skal jo flytte.

«Bare vent litt,» sier Annie og stenger vinduet igjen. Hun tar på seg en jakke og sniker seg ned trappen. Hvorfor må den knirke sånn. Hun sniker seg ut bakdøren på kjøkkenet og der står han og venter. Han tar hånden hennes og så løper de ned i hagen mellom alle trærne og rosebuskene. De bruker å treffes lengst ned i hagen. De holder ikke i hverandre lenger, men går med en anstendig avstand mellom dem. Det står en benk der og en hammock. De har en stor tomt, ikke for at de er så veldig rike, men ingen andre ville ha den. Det er så langt borte fra alt og ingenting. Nærmeste matbutikk ligger sikkert fire mil unna. De sier ingenting, selv om det er så mye de har lyst til å si. Annie holder på å koke over av følelser. Billy er alltid så rolig. Det er derfor de passer så godt sammen. Han roer henne ned og hun girer ham opp. Annie setter seg i hammocken. Billy setter seg ved siden av. Han prøver å legge armen rundt henne, men Annie reiser seg opp. Billy reiser seg rett etter. De prøver begge å lese situasjonen.

«Hvordan har dagen din vært?» spør han med hendene bak ryggen.

«Fin. Du da?» spør Annie raskt.

«Vil du ikke utdype?» spør han og ser på henne. Han er alltid så kul, uten at det blir klisje. «Er du stresset?»

«Nei, ikke egentlig,» sier hun og setter seg ned. «Litt kanskje.»

«Min dag har også vært fin,» sier han. «Jeg tok imot en kalv i dag.» Han står ved siden av og gir hammocken litt fart.

«Å,» sier hun bare. Glad for at hun ikke var med på det. Det bobler på innsiden, som kullsyre.

«Noen burde fikse den her,» sier han og ser på kantene. De har sprukket. Annie har lagt merke til det, men hun har ikke evnene til å fikse det. «Kanskje jeg kan gjøre det i morgen.»

«Er det noe du ikke kan?» spør Annie. Billy setter seg ned.

«Jeg kan ikke slå hjul,» sier han.

«Hvem kan det,» sier Annie og legger hodet på skulderen hans. Hun kan kjenne armen hans rundt skulderen hennes. «Det trenger man ikke å kunne.»

«Med mindre man skal bli superspion,» sier Billy og smiler.

«Ja, med mindre man skal bli superspion,» sier Annie. Det føles veldig trygt hos Billy. Det føles tullete å gi opp han for lukt av asfalt og Coca Cola.

«Tenk å ha en helt egen gård,» sier han. Annie tenker på det han sier og ser for seg henne som melker kuer og henter egg fra høner. Hun har selvsagt gjort det et par ganger, men for resten av sitt liv? Hun kunne ikke tenkt seg noe verre. «Vi kunne bodd der sammen, og få ti barn.» Ti barn? «Du kunne laget mat og jeg kunne jobbet ute.»

«Det bor ingen feminist i deg,» sier Annie.

«Ikke i deg heller,» sier Billy. Det er sant. Annie har aldri sett på seg selv som en feminist.

«Ti barn? Jeg vet ikke helt,» sier Annie.

«Hva med åtte da? Jeg er ganske fleksibel.» Billy kiler henne forsiktig på siden av ryggen.

«Jasså?» sier hun. «Hva med to barn og storbyliv?» spør hun. Han rynker på nesen.

«Slutt og tull,» sier han. Hun tuller ikke, tror hun i hvert fall. «Så deilig å ha fremtiden lagt foran seg,» sier han. «Du og jeg for alltid.»

«Tenk så kjedelig,» er det som først popper opp i hodet hennes. Annie retter seg opp.

«Da må du fortelle det til foreldrene dine da.»

«Hva da?» spør Annie.

«Om oss vel,» sier han. Hun sier ikke at de allerede vet det. Da skulle han sikkert slutte å kaste sten på vinduet hennes.

 «Vi har jo ikke akkurat kjent hverandre så lenge,» sier Annie skeptisk.

«Vi har jo kjent hverandre hele livet,» sier han. «Og jeg har vært forelsket i deg lengre enn det.»

«Det er jo ikke mulig,» sier hun og rødmer. Han reiser seg opp og setter seg ned på ett kne. Øynene hans smiler.

«Si det til hjertet mitt som skriker, det blør av lengsel etter deg. Jeg kunne giftet meg med deg nå om du sa ja.» Annie er rask med å reise ham opp igjen etter kragen så de står ansikt til ansikt. Annie tar et skritt til siden og går en liten runde. Han følger etter. Hadde dette vært en musikal, hadde de danset nå, som Rolf og Liesl.

«Eplesaus,» sier hun, men hun klarer ikke helt å slå det fra seg. Det kunne kanskje blitt fint, de to sammen. Å, som hun skulle ønske hun ville det. Hva er det hun sier? Det er jo bare å bestemme seg. Bare hun kunne overtalt ham til å vente på henne her mens hun lever livet i London først. Hun vet forresten med seg selv at hun ikke hadde kommet tilbake.

«Jeg tuller ikke. Hvorfor sa du ja til å møte meg i utgangspunktet? Den gangen.» spør han. Hun husker det, når det lå en lapp i vinduskarmen hennes. Hun forstår fortsatt ikke hvordan han fikk den dit i utgangspunktet. Han må ha klatret opp rosebusken.

«Ingen hadde vært forelsket i meg før,» sier Annie.

«Det tviler jeg på,» sier han. «Var det bare derfor?»

«Du er jo ikke akkurat stygg,» sier hun.

«Jo, man takker,» sier han, men høres skuffet ut.

«Du er enhver jentes drøm, du kan ri på hest, skifte lyspærer og hugge ved, og sikkert slåss også.»

«Slåss? Er det en viktig egenskap?»

«Man vil jo gjerne at mannen skal være villig til å slåss for en.»

«Jeg hadde tatt et slag for deg enhver dag,» sier han og ser Annie inn i øynene.

«Du må slutte å snakke sånn,» sier hun og skyr unna med blikket. Han løfter hodet hennes fra under haken. «Vi kjenner hverandre nesten ikke engang,» sier hun.

«Romeo kjente Juliet bare i et par dager.»

«Og vi vet jo alle hvordan det gikk,» sier hun og tar et skritt bakover akkurat når han skal lene seg fram.

«Hva er problemet?» spør han. «Dessuten er foreldrene dine glad i meg.»

«Ikke pappa,» sier Annie. «Jeg er ikke klar for dette Billy, jeg vil se verden først,» hun slår ut med armene og snurrer rundt. «Jeg kan ikke fordra tanken om å bare bo her resten av livet med åtte barn.» Fordra var kanskje et litt for sterkt ord.

«Hva er det du snakker om, jeg trodde vi var enige?» spør han.

«Du var enig Billy, ikke jeg. Jeg bare jattet med fordi du er du, og enhver pikes drøm. Inkludert min, i hvert fall en liten stund. Dessuten så gikk det ikke helt opp for meg før nå.»

«Hva har forandret seg?» spør han. «Vi har jo gjort dette i to måneder snart.»

«Jeg vet ikke, jeg har forandret meg. Jeg grøsser bare du nevner kuer og kalver,» sier Annie.

«Jeg beklager hvis mitt liv er så frastøtende for deg,» sier han.

«Det er ikke det, for resten av familien min er det drømmen, men for meg blir det bare kjedelig. Jeg trenger utfordringer og jeg trenger å bli noe, bli noe for resten av verden. Noe som jeg kan bli husket for når jeg dør. Vi er forskjellige bare, det er ingenting feil med deg.»

«Jeg vet,» sier han bare. De sier ingenting på en stund. «Kanskje jeg burde gå,» sier han.

«Vil du det?» spør Annie. «Jeg vil ikke at du skal gå.»

«Men du vil ikke at jeg skal bli heller,» sier han. «Jeg nekter å vente på at du skal bli ferdig med meg.»

«Okei,» sier Annie og kjenner øynene bli våte.

«Okei,» sier han og snur seg. Han rekker å ta et par skritt før Annie tar ham igjen.

«Vent, slo vi opp nå?» spør hun og noen tårer presser på. De trenger jo ikke å slå opp før om en måned.

«Ja, kanskje det,» sier Billy bare. Han snur seg med hendene i lommene på olabuksa og går nedover i hagen for å snike seg gjennom den løse planken i gjerdet.

«Nei, vent!» roper hun og springer etter. Det burde ikke være noen som hørte det, de er såpass langt ned i hagen. Hun rekker ham når han står på andre siden av gjerdet. Som for å symbolisere skillet som har oppstått mellom dem. «Jeg var ordentlig forelsket i deg, det er jeg fortsatt forresten.» Det ser ut som han tenker.

«Da kommer du nok tilbake, bare vent,» sier han.

«Da må du vente en evighet,» sier Annie. «Jeg kommer ikke tilbake med det første.»

«Det er ingenting. Og i mellomtiden skal jeg gå her, foran huset hvor jeg traff deg.» Han forsvinner under epletrærne. Annie står igjen og ser etter ham før hun går tilbake til huset som om ingenting skjedd. Annie kan så vidt se Hanna og Helen skynde seg vekk fra vinduet når hun åpner døren. Annie bare går rett forbi dem. Hun tror Hanna holder en avis opp ned.

«God natt Annie,» sier Helen. Annie svarer ikke på det, men går rett opp trappen.

Syprosjekt

Jeg og en venninne var på Fretex for å se etter stoff jeg kunne sy noe av. Tanken var å sy et hårskjerf. Dessverre tenkte jeg ikke nøye nok gjennom hvor tykk og liten stoffbiten jeg hadde var. Det ble mer et lappeteppe av en duk, enn et skjerf til håret. Noen fine bilder av prosjektet ble det i hvert fall. Flere og større syeventyr venter i morgen. Det er forøvrig dyrt å være kreativ. Irriterende å måtte kjøpe seks meter strikk til sekstiseks kroner når man bare trenger én meter. På Fretex hadde de brodertråd til fem kroner isteden for trettifire kroner som var prisen på Hobby & Sånt. Stor prisforskjell når produktene er like ubrukt.

Feel good-musikk mens du syr: Build Me Up Buttercup (The Foundations) og Raindrops Keep Fallin’ On My Head (B. J. Thomas)