Syprosjekt

Jeg og en venninne var på Fretex for å se etter stoff jeg kunne sy noe av. Tanken var å sy et hårskjerf. Dessverre tenkte jeg ikke nøye nok gjennom hvor tykk og liten stoffbiten jeg hadde var. Det ble mer et lappeteppe av en duk, enn et skjerf til håret. Noen fine bilder av prosjektet ble det i hvert fall. Flere og større syeventyr venter i morgen. Det er forøvrig dyrt å være kreativ. Irriterende å måtte kjøpe seks meter strikk til sekstiseks kroner når man bare trenger én meter. På Fretex hadde de brodertråd til fem kroner isteden for trettifire kroner som var prisen på Hobby & Sånt. Stor prisforskjell når produktene er like ubrukt.

Feel good-musikk mens du syr: Build Me Up Buttercup (The Foundations) og Raindrops Keep Fallin’ On My Head (B. J. Thomas)

Seks youtubekanaler for å lære matte og kjemi

Som alle andre har jeg måttet lære mye av fagstoffet til matte- og kjemi-tentamen hjemme. Det går ofte helt fint å lære seg det fra en bok, men noen ganger er det fint å la en person lære deg det isteden, en som ikke er deg selv. Jeg kan forøvrig sterkt anbefale å snakke med seg selv når man prøver å forstå noe.

1 Tyler DeWitt – kjemi

Dette er kanalen for den som trenger de enklest mulige definisjonene og forklaringene. DeWitt hopper ikke over noen trinn i forklaringene og bruker visuelle hjelpemidler så det er lett å forstå, og ingenting er uklart. Det negative er at han ikke har videoer til alle områdene, men de han har er veldig bra.

https://www.youtube.com/user/tdewitt451

2 Khan Academy – matte og kjemi

Hvis du er i skolegamet, har du nok hørt om denne. Khan Academy dekker alle områder, så vidt jeg vet, og går også grundig til verks. Jeg har mest sett på mattevideoene, og synes de er veldig fine. De skriver opp mattestykkene og definisjonene underveis i videoen så den som ser på får tid til å tenke. Khan Academy har og en egen nettside, som det er helt gratis å bruke.

https://www.youtube.com/user/khanacademy

3 ASK Undervisning – matte og kjemi

Det beste med ASK er at de går gjennom kapitlene i boken, så det er lett å finne videoer til det temaet du holder på med. Det er i tillegg en norsk kanal, som kan være en fordel i blant. De har også videoer i mange andre fag, og en nettside. På nettsiden finnes det mange flere videoer, men da må man betale.

https://www.youtube.com/user/frisvoldprivatgymnas

4 FuseSchool – matte og kjemi

Har ikke sett så mange av videoene på denne kanalen, men de har videoer til antageligvis alle områder i matte, kjemi, biologi og fysikk. Til forskjell fra DeWitt og Khan Academy er hjelpefigurene i videoen animert, så det går kanskje litt fortere fram, med det er grundige forklaringer.

https://www.youtube.com/user/virtualschooluk

5 CrashCourse – matte og kjemi

Videoene her har et raskt tempo, og jeg synes de fungerer fint for repetisjon eller for å få en oversikt. Det er litt vanskelig å få med seg alt etter bare én gang, hvis man ikke kan noe av det fra før av. De har ikke like grundige forklaringer som de andre kanalene jeg har nevnt, men videoene er mye kortere på den andre siden. Jeg ser heller videoene deres i samfunnsfaglige emner enn i realfagene, ettersom jeg da ofte trenger grundigere forklaringer.

https://www.youtube.com/user/crashcourse

6 Magnus Ehinger – kjemi

Hvis du takler skånsk, kan jeg anbefale denne kanalen. Ehinger lager kjemi- og biologivideoer. Det kan være litt vanskelig å finne videoer som du trenger, ettersom det kan være litt forskjell i hva som er kjemi 1 og 2 i Norge og Sverige. Han har også mange videoer og går grundig fram.

https://www.youtube.com/user/mehinger

Snart på toppen av livet | kapittel 1 del 2

«Hva sa du?» spør Frank og tar av seg brillene, som bare han kan.

«Jeg skal flytte til London,» sier Annie forsiktig. Det går en lang stund. Det føles lenge i det minste.

«Oja, okei?» sier Helen og så setter de seg ned igjen alle sammen.

«Ja, jeg trenger ikke å høre på dette,» sier Sawyer og går ut av det store rommet. Hanna, og Hedwig går opp på hemsen over stua. Annie kan se de henge over rekkverket.

«Vil du ha litt te?» spør Helen.

«Nei takk,» sier Annie og fikler med hendene. Annie vil aldri ha te. De sier ingenting på en stund. Annie vet ikke om pappaen hennes har vært i London engang, men det hadde han nok likt.

«Så du vil flytte til London du?» spør Pappaen og smiler. «Ja, men det skal vi få til.»

«Jammen, London, det er jo så langt borte,» sier Helen.

«Nettopp,» sier Annie bare og ser ned i bordet.

«Når da tenker du vennen?» spør Helen.

«Så fort som mulig egentlig. Om et par måneder kanskje.» Helen nikker. «Bare tenk på alle mulighetene. Jeg har så lyst til å kanskje starte mitt eget motemagasin eller klesbutikk, eller kanskje bli blogger, eller ja.»

«Blogger?» spør Frank. «Skal min datter bli blogger?» sier han en smule opprørt.

«Alle kan jo ikke bli bønder,» sier Helen trøstende. «Men hva skal du si til Billy?» Annie stirrer på henne.

«Hvordan vet du om det?» spør Annie.

«Kom igjen, dere skjuler det jo ikke akkurat veldig godt,» sier Helen og drikker en slurk mens hun ser over kanten på koppen.

«Mamma!» sier Annie og gjemmer ansiktet i hendene. Billy Thompson bor i nabohuset, det har han alltid gjort. Han har visst alltid likt henne, men det er bare nå i det siste som de egentlig har treffes noe særlig. Han kastet stein på vinduet hennes en kveld, og så ble hun med på å gå en tur til drivhuset deres. Han hadde tegnet et portrett av henne. Det lignet ikke i det hele tatt. Han er sterk og ser ut som en ekte tømrer. «Han er ikke noe for meg,» sier Annie, ikke helt overbevist.

«Hva er det som skjer nå?» spør Frank.

«Han som er så snill,» sier Helen.

«Det er problemet,» sier Annie.

«Nå må du endre litt på prioriteringene dine unge dame,» sier Helen. «Når hadde du tenkt å fortelle det til ham?» spør hun.

«Jeg vet ikke, jeg tenkte kanskje sende en melding eller noe etter at jeg hadde dratt,» sier Annie lavt.

«Nei, Annie sånn gjør man ikke. Hvis du skal flytte til London må du vise at du kan oppføre deg som folk i det minste,» sier Helen skarpt.

«Jeg er faktisk tjueen år,» sier Annie. «Dessuten så skulle jeg egentlig flyttet i høst. Det er ingenting som skjer her. Jeg har uansett nok penger til å klare meg.»

«Hvor har du fått penger fra?»

«Når jeg har jobbet som journalist. Dere har jo ikke lest noen av artiklene mine engang.»

«Har vi vel,» sier Helen.

«Åh, jeg orker ikke å diskutere dette lenger. Jeg flytter.» Annie reiser seg opp og forsvinner inn på rommet sitt. Det eneste stedet det går an å få være litt i fred i dette huset. Hun legger seg på magen i senga og setter på radioen.

«Da er det klart for søndagsquizen,» sier mannen på radioen. «Hva er verdens største øy?» Annie svarer Grønland, for seg selv. I hvilken film sier Humphrey Bogart «we’ll always have Paris?» «Casablanca», sier Annie. Hun skulle ønske hun kunne dra til Paris. Resten av svarene er enkle, Nicole Kidman, dekar, Gustav Eiffel, je t’aime, og ABBA. Hun bruker så en time på å finne leiligheter i London. Tenk å være rik i London. Det er mye morsommere å se på de dyre leilighetene enn de billige, de er alltid så stygge. Skal man få noe brukbart må man jo ut av London, og da er jo hele poenget borte. Hvilke musikaler er det som går da? Alle sammen tydeligvis. Hun får skaffe seg en rik kjendiskjæreste som kan ta henne med. Hvordan overleve økonomisk i London, er det en artikkel som heter. Hun vil jo ikke bare overleve, hun vil leve. Leve på vann og brød med disse boligprisene. Hun blar gjennom haugen med magasiner som hun har på nattbordet. E!, Vanity Fair, Vogue, Elle og On Top. Tenk å få jobbe for Vogue eller Elle. Når hun får jobb der, vil livet hennes definitivt bli komplett. Hun blar gjennom Vogue og ser på alle klærne hun ikke har råd til å kjøpe. Det er snart tid for middag, men hun føler ikke for å spise sammen med de andre familiemedlemmene akkurat nå. De kan få ha det så godt med gressklipperne sine. Hun blar gjennom Instagram og er sparsom med å dele ut likes. De må jo ikke tro at hun liker hva som helst. Det er sånn man blir populær, man må spille litt kostbar og gi navnet sitt en verdi. De skal heller ville betale for at hun skal like det, enn at det blir likt av noen andre. Så langt går det ikke så bra, hun har bare hundre og femti følgere. Det høres et klirr på vinduet. Annie reiser seg opp fra sengen og går bort for å se ut. Hun ser ingen, men så høres det igjen når noe treffer glasset. Annie åpner vinduet og titter ut. Der nede står Billy.

 

Kaffesugen

Jeg har ikke drukket så mye kaffe i mitt liv, men fordi kaffekopper er fine objektiver er bilder av dem en fin måte å huske ulike steder og hendelser på. Jeg utvidet også med en Instagramkonto som jeg ikke akkurat har vært aktiv på. Jeg ble flau over å ha den ca. fem minutter etter at jeg lagde den. Uansett så ble det noen kaffekopper etter hvert.

IMG_0256
Fra den greske restauranten Knossos i Fredrikstad 14. april 2019

Mia
Konfirmasjon 26. mai 2019

Mormor
Mormors storslåtte bursdagsfest 6. juli 2019

IMG_0880
På fly fra Kreta 4. august 2019

IMG_0607
50-årsdag i Örebro 21. september 2019

Zoé
Møtekaffe 6. oktober 2019

IMG_1076
Beitostølen 12. oktober 2019

IMG_1234
Bryllup 2. november 2019

IMG_1241
I Trondheim 6. november 2019

IMG_1595
1. juledag 2019

IMG_1677
Frokost på hovedstyrehelg med Krussen på Grimerud 8. februar 2020

The Truman Show

Hvem er skurken i filmen? En ufiltrert tankestrøm fra engelsktimen.

Den åpenbare tanken om hvem antagonisten er, er Christof. Det er han som orkestrerer det hele. På den andre siden gjør ikke arbeiderne hans noe med det. Christof bruker Truman for å tjene penger. Vi ser produktplasseringer i showet, og publikum kjøper merch. Selv om Christof sier hans hovedfokus er Trumans lykke, har det sannsynligvis gjort ham veldig rik. På slutten når Truman nesten drukner, er en av kameramennene nølende, men han øker fortsatt stormværet. Christof antyder her at han ikke er imot at Truman dør på tv. Alle i hele verden ser på, så på en måte er alle skurken. Noen få mennesker prøver å gjøre noe, være en del av en motbevegelsen, men det er uklart hva de faktisk gjør. Noen har prøvd å fortelle ham fra innsiden av showet, som Sylvia.

Christof er en sammensatt karakter. Han er ikke ren ondskap. Han påstår at interessen hans for Truman er ekte. Alt han ønsker for Truman er et lykkelig liv. Han mener Truman er heldig som har blitt valgt til å være en del av showet. Christof uttaler:

«I have given Truman a chance to lead a normal life. The world, the place you live in, is the sick place. Seahaven is the way the world should be.»

På mange måter er dette sant. Truman har bare møtt sorg og nederlag to ganger i livet. Da faren døde, og da Sylvia flyttet til Fiji. Showet fungerer fordi Truman ikke handler utenfor sine daglige vaner. Det er når han begynner å improvisere og prøve å bryte sine vanlige mønstre at Christof og de andre skuespillerne ikke vet hva de skal gjøre.

I den forstand er Truman sin egen fiende. Han er fornøyd først. Så, når han begynner å tulle med systemet og stiller spørsmål ved sin egen eksistens, blir han forvirret og ulykkelig. Hadde Truman nøyet seg med det enkle livet han hadde, ville han fortsatt i sin salige tilstand.

Truman er også sin egen skurk i den forstand at han er den eneste som virkelig er i stand til å frigjøre seg. Som Christof sier:

«He could leave at any time… If he was absolutely determined to discover the truth, there’s no way we could prevent him…. Truman prefers his cell, as you call it…We accept the reality of the world with which we’re presented»

Truman er den som bryter seg ut på slutten. Ingen kan gjøre det for ham. Jeg vil trekke en tynn parallell til Bilbo Baggins. Også han er redd for å forlate bekvemmelighetene i sitt eget hjem. Det er der maten er, lenestolen hans og alt som er behagelig. Å ikke vite hvilke lykkelige ting du måtte mangle er lykke også. «The Bagginses never had any adventures or did anything unexpected: you could tell what a Baggins would say on any question without the bother of asking him.» Dette reiser spørsmålet om uvitenhet er lykke.

Uvitenhet fører ofte til morsomme og frustrerende karakterer.

I Lemony Snicket’s A Series of Unfortuanate Events er uvitenhet også diskutert. I serien er voksne helt ignorante og barna er utrolig kunnskaprike. De voksne taper ofte på grunn av sin uvitenhet, og skjønner ikke at skurkene er skurker fordi de forkler seg som protagonister. De voksne ignorerer fullstendig truslene som barna står overfor, og når barna prøver å forklare for de voksne,  avviser de voksne dem fordi alle vet at voksne vet bedre enn barn, selv når de helt klart ikke gjør det.

I Stolthet og fordom går karakteren Charlotte Lucas til og med så langt å si at uvitenhet er salighet, selv i ekteskapet. “Happiness in marriage is entirely a matter of chance. If the dispositions of the parties are ever so well known t o each other or ever so similar beforehand, it does not advance their felicity in the least. They always continue to grow sufficiently unlike afterwards to have their share of vexation; and it is better to know as little as possible of the defects of the person with whom you are to pass your life.”

Fru Bennet er ignorant og naiv gjennom hele romanen, men lykkelig. Det virker som om hun ikke helt forstår alvoret i Lydias rømningsforsøk og Wickhams sanne karakter.

“The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing”, er også passende for The Truman Show. Alle menneskene som ser showet og menneskene som jobber med showet er mennesker som ikke gjør noe. De fleste av dem virker som gode mennesker. Bare noen få mennesker gjør faktisk noe, som nevnt.

Selv om det er mulig å være lykkelig i en simulering eller alternativ virkelighet, er det vanligvis ikke valgt av hovedpersonen. Truman vet ikke hva han går glipp av, men gjør noen det?

Nok en parallell: Hvor mye skal foreldre beskytte barna sine mot ondskap, og hvor mye skal de la dem oppleve på egen hånd. Er folk mer glade for ikke å vite om ondskap, enn om de gjør det? Kanskje det å vite om ondskap gjør deg mer takknemlig og deretter lykkeligere. Lykken kan komme av å overvinne kamper. Slags «what dosen’t kill you makes you stronger», selv om jeg ikke tror det er sant i alle situasjoner.

Jeg mener selvsagt ikke at Truman er skurken, men det er interessant å diskutere hva lykke er.

Snart på toppen av livet | kapittel 1 del 1

Første del fra mitt seneste romanprosjekt. Jeg har i det siste skrevet en roman i året, hvis det kan kalles det. De blir bedre og bedre, og jeg er greit fornøyd med denne. Det er selvfølgelig begrenset hvor bra resultatet kan bli med én runde korrekturlesing.

Snart på toppen av livet

1

Nyttårsforsetter burde ikke finnes. Det er en felle. Isteden, sett et mål, et delmål eller kanskje bare en tanke. Annies nyttårsforsett er å flytte til London. Hun er overbevist om at det vil løse alle hennes problemer. Det har vært nyttårsforsettet hennes i snart to år. Det er ikke det at hun ikke vil, det har bare ikke blitt sånn. Det er vel forresten nyttårsforsetter i et nøtteskall.

Presenterer familien Pegg. En ganske stor familie med landlig beliggenhet i det vakre landet som heter England. Der trives de egentlig ganske godt, men unntak av noen familiemedlemmer. De går i kirken hver søndag og spiser poteter hver dag, så godt det lar seg gjøre. Den yngste i flokken Pegg påstår at hun er lei av stivelse.

Annie skal akkurat til å si noe når syltetøy passerer foran nesen hennes, etterfulgt av en juicekartong. Det er alltid mammaen hennes som lager frokosten. Selv er hun elendig til å lage mat, og er fast bestemt på å leie en kokk når hun blir voksen. Hun tviler ikke på at det vil være rom i budsjettet for det når hun har bikket tretti. Synd at det ikke finnes noen prinser på hennes alder i landet. Kanskje i Europa? Hun hadde ikke hatt noe imot å bli prinsesse i Monaco for eksempel. Det er sikkert bare det beste av det beste på slottet. Da hadde hun ikke trengt å re en eneste seng til i sitt liv. Akkurat nå, ser hun ikke hvordan det å bli prinsesse vil ha en eneste negativ konsekvens. Instagram kunne hun nok byttet ut mot elegante kjoler og tiaraer.

«Mamma, kan du sende brødet?» spør Sawyer som sitter helt i andre enden av bordet.

«Klart det vennen,» sier mamma og sender brødet til Hedwig. Hanna tar imot og sender det til Annie som sender det til Frank. Frank sender det til Sawyer som tar en brødskive før han sender det hele runden tilbake igjen.

«Kan jeg gå til Jenny nå?» spør Sawyer.

«Etter frokosten,» sier pappa Frank halvstrengt. Frank og Helen Pegg er aldri strenge, bare bestemte. Det må man være hvis man har fem barn, det er det de sier i hvert fall. Det er derfor barna alltid må legge seg klokken ni og bare får godteri på lørdager. Annie legger seg og tar godteri når hun vil.

«Er du forelsket eller Sawyer?» spør Hanna ertende.

«Er jeg ikke det,» sier Sawyer og lener seg fram.

«Er du det,» sier Hanna, med trykk på det.

«Ja, det er du det,» sier Hedwig.

«Eplesaus,» sier Sawyer. Annie sitter med ansiktet i hendene, oppgitt. Hanna burde i hvert fall vært mer moden, hun er tross alt tjueto snart. Hun studerer til å bli jordmor. Det passer kanskje bra at hun er like moden som pasientene sine. Sawyer sitter sur med armene i kryss, fast bestemt på å være stille.

«Å, skal du ikke si noe nå?» spør Hanna. Hedwig sniker seg innpå og kiler han under armen. Sawyer kan ikke annet enn å flire.

«Ser du, du klarer ikke å være sur,» sier Hedwig fornøyd. Annie bare ser på familien sin. Familien som aldri har vært utenfor England, til hennes store fortvilelse. Å, som hun har drømt om Hellas eller Italia.

De bor på en gård. Det er nok å finne på, for den som liker å måke hestebæsj og melke kuer. Annie prøver å holde seg så langt unna det som hun klarer. Sawyer har heldigvis gått med på å ta over gården. Det var ganske lett å overtale ham. Det er mulig han ikke visste hva han gikk med på. Han var bare fire. Hedwig er ellers kanskje den beste kandidaten. Simon, deres eldste bror, sa nei. Han flyttet til New York og giftet seg med en amerikansk skuespillerinne. Det er visst veldig tiltrekkende med britisk aksent der borte. De har skrevet under på en ekteskapskontrakt. En dårlig idé, synes Helen. Nå har Simon blitt kjendismegler, men han vil ikke dele for mye av den berømmelsen med resten av familien. Bloggen hans avslører en hel del. Når Annie sitter og leser et av hans blogginnlegg kommer foreldrene alltid krypende over skulderen hennes for å lese de også. Barna til Simon har Annie bare sett to ganger. Simon kunne sikkert sponset en tur til Italia på henne, eller to.

«Annie, kan du hjelpe meg med dette?» spør Hedwig som har dratt fram en lesebok som balanserer på tallerkenen hennes.

«Hva da?» spør Annie, litt surt.

«Det er noe x-greier.»

«Du må være litt mer spesifikk,» sier Annie.

«Jo, jeg skal finne ut. Det har noe med brøk å gjøre, vent litt. Jeg kommer bort.» Hedwig reiser seg opp tar med boken til andre siden av bordet. Annie ser på siden i matteboka.

«Jeg vet ikke akkurat nå,» sier Annie litt oppgitt.

«Du vil aldri hjelpe meg du,» sier hun.

«Jeg kan hjelpe deg etterpå, på rommet ditt,» sier Annie.

«Da kan det være det samme,» sier Hedwig og setter seg tilbake på plassen sin.

«Hva mener du unge dame?» spør Helen.

«Ingenting,» sier Hedwig og legger boken tilbake i sekken. Annie drikker en slurk av kaffen. En telefon ringer. Annie tror ikke at de noensinne har hatt en normal søndagsfrokost, uten folk som gjør mattelekser ved bordet og telefoner som ringer i hytt og pine.

«Skal du ikke svare,» spør Sawyer.

«Nei, vi spiser jo nå,» sier Frank. Helen har allerede svart.

«Det er Simon,» hvisker hun til resten av familien, men Simon hørte det sikkert han også.

«Å, Simon!» roper Sawyer og de andre i munnen på hverandre. Vanligvis er Annie veldig glad for å høre fra Simon, han ringer tross alt bare én gang i måneden, men akkurat i dag håpet hun å få snakke med mammaen og pappaen sin om noe.

«Si hei til alle da,» sier Helen og setter på høyttaler.

«Hvordan har du det?» spør Frank.

«Bra, bare bra», sier Simon.

«Kommer du hjem snart?» spør Hedwig.

«Eller når kan vi komme til deg?» spør Hanna som sikkert ikke hatt noe imot et par måneder i Los Angeles. Det har for så vidt ikke Annie heller. «Kanskje du kunne spleiset meg med en kjendis.»

«Kommer ikke på tale,» sier Frank. Hanna gir ham et lite dunk så han nesten søler ut kaffen. Sawyer løper ut av rommet.

«Se på denne, jeg lagde den på skolen,» sier Sawyer og kommer løpende fra gangen med et fuglehus som han holder opp foran telefonen.

«Det er ikke Facetime Sawyer,» sier Annie og sukker.

«Sett på Facetime da,» sier Sawyer og tripper.

«Mamma vet ikke hvordan man gjør det,» sier Hanna og hever øyenbrynene. Da ler Frank litt, men han slutter når Helen ser strengt på ham.

«Hva, du vet jo ikke det,» sier Frank. Helen skal til å svare noe, men hun ombestemmer seg visst.

«Kommer dere til jul?» spør Hedwig.

«Ja, kanskje det,» sier Simon tvilende. Han må kanskje høre med sin amerikanske kone først. Han høres ikke overbegeistret ut i hvert fall. Simon blir alltid så fort utålmodig, men hvem kan klandre ham når han har Ryan Starling på hurtigtasten.

«Men fortell oss alt nå da Simon,» sier Helen.

«Alt?» spør Simon.

«Ja, alt.»

«Det er det samme gamle egentlig. Jeg tror jeg uansett må gå nå, hushjelpen kom akkurat inn døren. Hun er ny så jeg burde kanskje vise henne rundt. Vi snakkes da!» sier Simon og legger på. De sitter alle litt forfjamset rundt telefonen. Helen rekker ikke å si ha det engang, før skjermen blir svart.

«Ja, neste år,» sier Sawyer surt og går ut i gangen med fuglehuset igjen. Det er ikke vanskelig å se skuffelsen i ansiktet til Helen. Frank stryker henne over ryggen og så ser de på hverandre.

«Mamma, vet du når pakken min kommer?» spør Annie så. Det er jo tross alt sånn hver gang Simon ringer.

«Har du bestilt en ny høygaffel nå igjen Annie?» spør Frank. Sawyer ler. Annie sukker.

«Nei, men den kommer nok snart. Du får sjekke i postkassen etterpå,» sier Helen.

Annie bestilte en ny kjole forrige uke. De bor sikkert så langt ute på landet at posten ikke vet at det er en ekte adresse. Det har hendt at posten har sendt pakkenes hennes tilbake. Londonlivet derimot. Bor man i London kan man bare gå ut døren og så står man foran alle verdens butikker. Hvis Annie lukker øynene kan hun se for seg Oxford Street. Duftene, eller hun kan lukte for seg duftene. Duften av asfalt og nye plagg, blandet med eksos og en eller annen Coca Cola-flaske. Hun må si det til dem en eller annen gang, at hun har tenkt å flytte til London. Annie har vært ferdig med videregående i snart et år og hun har drøyd det lenge nok. Det vanskelige er å si det til dem. Gjengen rundt bordet. Helen sitter og drar i teposetråden. Frank leser avisen. Sawyer prøver å få oppmerksomhet. Hanna er på Facebook, og Hedwig som spiser unormale mengder ost. Annie er fast bestemt på at hun ikke vil bli som dem. Hun har ikke lyst til å bare bli boende her for resten av livet, gifte seg med nabogutten og så få ti barn. Det skjer ikke. Hun kan kjenne en klump danne seg i halsen bare på tanken. Tenk henne, en agronom. En rys går gjennom kroppen. Nå må hun bare si det.

«Noen som vil ha mer te?» spør Helen og reiser seg opp.

«Jeg burde gå ut til dyrene nå uansett,» sier Frank.

«Jeg blir med,» sier Sawyer og spretter opp.

«Er vi ferdige da?» spør Hanna og reiser seg opp hun også. Når Hedwig også har reist seg opp, sier Annie det.

«Jeg vil flytte til London. Jeg skal flytte til London,» sier Annie når hun er den eneste som sitter. Familien hennes ser ned på henne, bokstavelig talt.

#snakkematte

Mest for min egen del tenkte jeg å forklare hva en parameterframstilling for en rett linje er, og hva det kan brukes til.

Med en parameterframstilling kan man finne et hvilket som helst punkt på den rette linja som parameterframstillingen gjelder for, ved hjelp av en parameter.

Hvordan lage en parameterframstilling for en rett linje i planet

En linje kan for eksempel være bestemt av to punkter.

Linje

Eller den kan være bestemt av ett punkt og en retningsvektor. Først må vi da vite hva en retningsvektor er.

En vektor er en fysisk kvantitet som har både en størrelse og en retning. En vektor er gjerne vist med en pil. Da kan man for eksempel vise hvor stor en fart er og i hvilken retning den virker. I matematikken er det vanlig å ikke gi vektorene en spesiell egenskap som fart eller kraft, men man gir de likevel en retning og en størrelse.

En vektor fra punkt A til punkt B, dvs. et linjestykke som går fra A mot B.

Vektor

En retningsvektor er en vektor som er parallell med en linje. Retningsvektoren kan også ligge på linja.

RetningsvektorRetningsvektor sammenfallende

Vi kan finne retningsvektoren til linja hvis vi har koordinatene til to punkter på linja som er parallell med retningsvektoren.

Gitt punktene A og B, kan vi finne vektoren fra A til B ved hjelp av denne formelen

To punkterVektorkoordinater

Når du skal lage parameterframstillingen for linja bruker du retningsvektoren og et punkt på linja som du kjenner

Parameterframstilling

x0 og y0 er det punktet du kjenner på linja, A for eksempel. a og b er koordinatene til retningsvektoren, og t er en parameter.

En parameter er en størrelse som kan ha ulike verdier, men den har en gitt størrelse i hver utregning. Det letteste å se for seg er at parameteren er tid, men det kan bare være et tall, eller noe annet.

Se for deg en bil som kjører på en rett linje. I dette tilfelle står t står for tid. Ved hjelp av en parameterframstilling for linja kan du finne posisjonen til bilen etter en viss tid, hvis du kjenner ett punkt på linja og en retningsvektor. x og y vil være koordinatene til bilen etter t-minutter.

Det finnes uendelig mange parameterframstillinger for en linje, fordi man kan velge hvilket som helst punkt på linja. Dessuten finnes det uendelig mange parallelle vektorer til en linje.

Man kan lage parameterframstillinger for ikke-rette linjer, plan, linjer i rommet, kuleflater, med mer, men det tar vi en annen gang.

Da ble i hvert fall jeg litt klokere

Pannekakelykke

IMG_1917

God tirsdag! I dag ble havregrøten erstattet med havrepannekaker. Jeg brukte en av oppskriftene til @emilienutrition som mal, tenkte det var lurt. Hadde i utgangspunktet tenkt å prøve rødbetepannekaker, men tror ikke det hadde blitt vellykket med syltede rødbeter.

Til ca. 15 ganske tykke pannekaker

3 dl havregryn

1.5 dl speltmel eller sammalt hvetemel

3 egg

1 most banan

2 ts bakepulver

1.5 ts vaniljesukker

9 ss vaniljeyoghurt

Noen dryss kanel og kardemomme

ca. 0.4 dl vann

Bland alt sammen og la svelle i ca. ti minutter før du steker dem ❤

Du har fått post

Til deg som sjeldent bestiller ting på nettet

5. april

Da er ønsket vare i den digitale handlekurven. Nå er du bare et par trykk unna å eie det du har bestilt. Forventet leveringstid: 2-7 virkedager. Greit, det kan du holde ut. Nå er det å nyte palmesøndagen.

6. april

Begynner å telle virkedager. Én.

7. april

Du tenker ikke på pakken engang. Den er glemt. Pakke? Hvilken pakke?

8. april

Virkedag tre har ankommet. Du ser frem til hva du skal gjøre med pakken din. Kanskje skal du ha den på meg? Kanskje skal du snekre med den? Kanskje skal du ramme den inn?

9. april

Skjærtorsdag. Ikke en virkedag. Posten har tatt ferie, og det har du og. Hjerneceller og alt.

10. april

Langfredag kan bli lang hvis du tenker på pakken din hele dagen. Men det gjør du ikke, det er så mye annet å tenke på. Det er uansett til ingen nytte. Du har det fint, og pakken har det sikkert fint der den er.

11. april

Påskeaften. Er det en virkedag?

12. april

Definitivt ikke en virkedag. Nyter påskegodteri.

13. april. 

Nyter siste dagen av ferien, og de siste godteribitene. Sparer de to siste til når pakken kommer.

14. april

Sjekker statusen til pakken. Den er sendt. Yeehaw.

15. april

Den sjette virkedagen er her. Ingen pakke fortsatt. Du finner deg selv stirre på postkassen. Ørene er ekstra skjerpet etter den elektriske lyden av den lille postbilen. Hadde de bare kunnet si eksakt når pakken kommer, hadde vi alle kunne beholde roen. Setter ikke pris på denne typen tålmodighetstrening.

16. april

Den skal komme i dag. Det har gått sju virkedager. Minst. Den kommer helt sikkert i dag. Du ser for deg hvordan du skal pakke den opp, og hva du skal spise mens du gjør det. Kanskje har du satt av tid til pakken. Begynner å lure på om pakken er kidnappet, eller rotet bort. La du inn riktig adresse? Ja, det står det på nettsiden.

17. april

Sporer pakken. Ingen oppdateringer. Lov å dunke hodet i veggen på dette tidspunktet.

18. april

Siste virkedagen denne uka. Sporer pakken igjen. Den er sendt fra terminal! Sjekker på Google Maps at terminalen bare ligger én time unna. Da kommer den helt sikkert på mandag. Helt sikkert.

19. april

Drømmer om i morgen. Ser i postkassen for sikkerhets skyld. Den er ikke overraskende tom.

20. april

Laster ned appen Posten for å forsikre deg om at du er helt oppdatert. Der står det ingen ny informasjon. Er ganske sikker på at du får en melding når pakken kommer, men man vet aldri. Det går et par timer. Så høres en lyd. En svak lyd. Først tror du det bare er innbilning, men så er den der igjen. Du ser ut av vinduet. Jo, der er den. Der er postbilen. Den stopper til og med ved ditt postkasseknutepunkt. Du beholder roen. Det er ikke sikkert at pakken kom for det. Du venter til postmannen har kjørt og løper ut døren. Du trekker pusten og åpner lokket. Det ligger noe i den. Du løfter på brevene adressert til øvrige familiemedlemmer. Pakken din ligger ikke der. Lokket detter igjen, sammen med motet. Nå er det ikke gøy lenger.

Hilsen en som venter på en pakke.

 

 

Nå blir det andre boller

Nå er det ca. sytten dager siden jeg bestemte meg for å løpe litt mer, og bli litt sunnere. Men det var i går (kl 02.00) som jeg bestemte meg for å ta det hele litt mer seriøst. Planen er redusert sukkerinntak, økt tid tilbrakt i joggesko og på matte, mer frukt og grønnsaker, mer bibel, bruke tid på ting som gir langvarig glede. Jeg har tenkt å i større grad gjøre gode investeringer i livet mitt.

Jeg har nemlig funnet ut at jeg i store deler av mitt attenårige liv, har følt meg i for dårlig form, og rett og slett ikke den beste versjonen av meg selv. Nå skal det bli andre boller, og færre boller. Jeg tror jeg skal være litt snill med meg selv og bruke mer tid på trampolinen og mindre foran tv-en. Rett og slett tenke mer gjennom hva jeg gjør, hva jeg har på meg og hva jeg putter i meg. Foreløpig har jeg ikke redusert kraftig på sukkeret, men har til gjengjeld nettopp snekret sammen en chiapudding. Det smakte ikke veldig godt sist, men det er visst sunt. Mulig smaken ble preget av jeg ikke bare hadde i kokosmelk, som jeg skulle, men alt av kokos i den hermetiske boksen. Nå har jeg brukt vanlig melk.

Mitt chiaforsøk ble dessverre ikke vellykket. Den ble ikke stiv etter åtte timer i kjøleskapet og ikke akkurat en pudding. Jeg synes heller ikke det var spesielt godt, og tror jeg holder meg til havregrøt framover. Hadde kanskje blitt bedre med sjokolade eller lignende. Tror «puddingen» min smakte for mye av selve chiafrøene?

I tillegg til løpe(jogge)turer i skogen, løp jeg intervaller her om dagen. Det gjorde jeg på en løpebane fordi jeg ikke turte å spurte i skogen i frykt for å snuble på røtter og steiner. Det er dog ikke helt lett å være fersking på løpefronten. Det var ikke så mange andre som løp samtidig og som kunne se på meg, men likevel føltes det som de så på meg og kritiserte løpingen min. Det gjorde de garantert ikke. Litt usikker på om det er mulig å løpe intervaller feil, men jeg var usikker på tempo og strekning. Jeg gikk hundre meter, løp hundre meter, gikk, løp, osv. Det gjorde jeg i kanskje førti minutter, mens jeg hørte på spillelisten min på Spotify.

Har innsett at det å komme i god form ikke trenger å komme med tidspress, og man trenger ikke å løpe superfort i morgen. Tror det er lurt å forlenge perspektivet.