Kant sier at fordi vi er rasjonelle vesener med fri vilje feller vi dommer om hvilke handlinger som burde vært gjort, selv om de ikke ble gjort. For Kant, selv om vi er rasjonelle vesener er vi også styrt av våre inklinasjoner og begjær. Det gjør at vi hele tiden dras mellom det vi vil og det vi bør. I romanen Jane Eyre får Jane Eyre kjenne på nettopp denne dragningen.
Jane Eyre har akkurat funnet ut (ved alteret) at Mr. Rochester som hun skulle gifte seg med allerede er gift med en annen kvinne. Kvinnen er blitt gal og Mr. Rochester ser ikke lenger på ekteskapet sitt som gyldig. Jane og Mr. Rochester elsker hverandre og han foreslår derfor at de kan rømme fra England til sør i Europa og leve sammen der som ektepar selv om de ikke kan gifte seg. Jane jobber som guvernante i huset til Mr. Rochester og kontemplerer om hun skal gå med på Mr. Rochesters forslag eller forlate jobben og huset. Hun elsker Mr. Rochester og vil gjerne si ja, men ender opp med å beslutte følgende:
«I will hold to the principles received by me when I was sane, and not mad — as I am now. Laws and principles are not for the times when there is no temptation: they are for such moments as this, when body and soul rise in mutiny against their rigour; stringent are they; inviolate they shall be. If at my individual convenience I might break them, what would be their worth? They have a worth — so I have always believed; and if I cannot believe it now, it is because I am quite insane — quite insane: with my veins running fire, and my heart beating faster than I can count its throbs. Preconceived opinions, foregone determinations, are all I have this hour to stand by: there I plant my foot» (Brontë, Jane Eyre).
Dette sitatet synes jeg på en god måte får fram Immanuel Kants syn på hva moralloven er og hvordan vi bør forholde oss til den. Selv om Jane ikke har en kantiansk tilnærming til dilemmaet, hun tenker heller at moralloven er gitt av Gud, så synes jeg sitatet kan brukes til å forklare noe av kjernens i Kants moralfilosofi.
Kants etikk
Kant spør seg hvorfor mennesket har blitt gitt fornuft. Det virker mye bedre fra naturens side å ikke gi oss det hvis målet til mennesket er lykke og overlevelse. De som ikke bryr seg om hva som er rett eller galt, men bare hva de har lyst til. I Janes tilfelle kunne hun uten moralske kvaler valgt å leve med Mr. Rochester i Europa, hvis hun bare tok hensyn til det hun hadde lyst til. Kant tenker som så at siden lykke ikke virker å være fornuftens formål må den ha et annet verdigere formål.
Kant lander på at fornuftens funksjon må være å produsere i oss en god vilje som ikke er god fordi den oppnår noe, men fordi den i seg selv er god. Det som gjør en vilje god er at den ikke gjør det den har lyst til, men at den gjør det den kommer fram til er rett gjennom fornuften. En vilje kan her ses som det samme som en person, men for Kant er det viljen din som bestemmer hvordan du handler.
Kants moralfilosofi blir ofte kalt pliktetikk, men et annet ord for den er sinnelagsetikk. Det er fordi Kant er opptatt av sinnelaget ditt, altså hvordan du tenker. Det som er viktig for Kant er ikke først og fremst hva du gjør, men hvorfor du gjør som du gjør; altså hva motivasjonen din for handlingen er. Du kan si at det å være motivert av plikt er den rette motivasjonen. Det er derfor begrepene pliktetikk og sinnelagsetikk sier det samme. En vilje kan derfor fortsatt være god selv om handlingen din ikke ender opp med å få gode konsekvenser, så lenge handlingen i utgangspunktet ble gjort ut ifra et godt sinnelag (altså ut ifra plikt). For å kunne forklare hvorfor en god vilje er høyt aktet og god uavhengig av noe utenfor den selv eller hva den oppnår, må Kant først inspisere pliktbegrepet.
For Kant ligger verdien til en handling i motivasjonen til handlingen og ikke i hva handlingen fører til. For Kant finnes det to ulike typer motivasjon. Du kan enten være motivert av hva du har lyst til, eller du kan være motivert av plikt.
Maksimer
Kant skiller mellom handlinger og maksimer. En handling er det du faktisk gjør (lyver, hjelper noen med lekser, redder noen fra å drukne, dytter noen ut i vannet, osv.) En maksime er det subjektive prinsippet handlingen er basert på. Kant er ikke så opptatt av selve handlingen, men heller maksimen som handlingen bygger på. En maksime er også mer generell enn selve handlingen. Løgnen «jeg synes linsesuppen var veldig god mamma» kan være basert på maksimen: Jeg kan kan lyve når jeg ikke vil såre noens følelser.
Disse maksimene kan være basert på to ulike typer imperativ: hypotetiske og kategoriske.
Et hypotetisk imperativ har formen hvis… så…. Det betyr at hvis du ønsker å stå på eksamen så bør du lese pensum. Men den eneste grunnen til at du bør lese pensum er at du ønsker å stå på eksamen. Hvis du ikke ønsker å stå på eksamen bør du ikke lese pensum. Hypotetiske imperativ er altså imperativ betinget av det du ønsker å oppnå. Eller, hvis du ikke ønsker å såre mamma så kan du lyve om at du liker linsesuppa. Hvis du ikke har et behov om å ikke såre mamma trenger du heller ikke lyve om suppa.
Kategorisk imperativ er ubetingede imperativ. De gjelder uansett hva du har lyst til å oppnå.
Kant mener at en morallov (som han jo kaller det kategoriske imperativ) må ha formen til et kategorisk imperativ, fordi den kan ikke være betinget av hva mennesker har lyst til. Hvis lykke er det som bestemmer hva som er rett vil vi ende opp med at diktatorer er moralske fordi de blir lykkelig av å undertrykke andre. Det går ikke, så derfor må noe annet være grunnlaget for moral.
Motivert av plikt og overensstemmelse med plikt
Skillet mellom hypotetiske og kategoriske imperativ er bakgrunnen for at Kant skiller mellom handlinger motivert av plikt og handlinger som kun er i overenstemmelse med plikt. Du har en plikt til å følge det kategoriske imperativ. Hvis du gjør en handling som følger det kategoriske imperativ, men motivasjonen til å gjøre handlinger er fordi du har lyst, har du gjort en handling i overenstemmelse med plikt, men ikke på grunn av plikt. For Kant har kun handlinger motivert av plikt moralsk verdi. Grunnen til at handlinger som ikke er motivert av plikt ikke har moralsk verdi er at du ikke ville gjort det hvis du ikke hadde hatt lyst til det. Da har du i prinsippet kun gjort det du har lyst til, og en morallov som sier at alle kan gjøre det de har lyst til vil ikke være spesielt god.
Kant sier: En handling fra plikt har sin moralske verdi ikke i formålet som skal oppnås gjennom den, men i maksimen som handlinger bygger på. På den måten avhenger ikke verdien av hva målet med handlingen er, men kun på prinsippet som viljen handler ut ifra.
Hvordan kan jeg bruke det kategoriske imperativ?
I Kants tankegang:
Når du vurderer om du skal gjennomføre en handling: Leve ugift med Mr. Rochester mens han er gift med en annen kvinne, må du vurdere handlingen ut ifra maksimen som handlingen bygger på. Du skal ikke vurdere utfallet av handlingen, men kun motivasjonsgrunnlaget for handlingen. Du har ikke kontroll på utfallet av handlingen, men du har kontroll på prinsippet du handler etter. For å kunne vurdere handlingen må vi først formulere den som en maksime: Jeg kan leve med en mann som om vi er gift, selv om han er gift med en annen.
For å vurdere om denne maksimen er moralsk eller ikke må vi sjekke den i henhold til det kategoriske imperativ, som er hvordan moralloven uttrykker seg for oss mennesker på en måte som vi kan forstå den.
Kant sier vi er forpliktet til å handle etter moralloven. Det betyr at hvis maksimen til Jane ikke stemmer overens med det kategoriske imperativ så vil det være galt å følge den. Hvis den stemmer, så er det tillat for henne å følge den. Å gjøre en handling av plikt for Kant er å gjøre en handling fordi moralloven forplikter deg til det.
Hva er det kategoriske imperativ?
To formuleringer av det kategoriske imperativ:
- Handle som om du kan ville at maksimen til handlingen din blir en universell naturlov.
- Handle slik at du bruker menneskeheten, i din egen person så vel som i andre personer, alltid som et mål, og aldri kun som et middel
Naturlovformuleringen/universallovformuleringen
Jane har lyst til å leve med Mr. Rochester, men spør seg om hun kan universalisere maksimen: Jeg kan leve med en mann som om vi er gift, selv om han er gift med en annen, eller om det strider mot plikten.
For at maksimen skal godkjennes som en universell lov må Jane kunne ville at den blir en naturlov, uten at det verken oppstår en konseptuell motsetning eller en motsetning i viljen.
Vi prøver:)
Å universalisere maksimen handler om at det ikke er riktig å gjøre unntak for seg selv. Det betyr at Jane kan ikke bare tenke på om hun kan tillate at hun selv kan leve ugift med en gift mann, men om alle som vil leve med en ugift mann kan gjøre det hvis de vil. Dette med universalisering av maksimer handler ikke om at det skal innføres en juridisk lov som sier at ingen kan være utro, men det handler om hvorvidt maksimen uttrykker en moralsk sannhet.
Et problem med universalisering av denne maksimen er at det vil gjøre at ekteskapskontrakter ikke betyr noe. Enda mer generelt vil universalisering av maksimen innebære at løfter blir meningsløse. Ifølge Kant kan du ikke ville innføre en lov som sier at alle kan lyve hvis de vil, fordi da ødelegger du grunnlaget for kommunikasjon mellom mennesker. Du fratar andre muligheten til å ta del i samtalen og ta valg for seg selv fordi de vil ta dem på et usant grunnlag.
En måte å se det er at ved å universalisere denne maksimen sier Jane at hun vil at løftet Mr. Rochester gir til henne skal være gjeldende, mens løftet han ga til sin kone ikke trenger å gjelde. Der kan du si at det oppstår en motsetning. Jane ville også egentlig selv gifte seg med Mr. Rochester og da hadde hun villet at det ekteskapsløftet skulle være forpliktende for dem begge. Hun kan ikke velge at kun de løftene hun vil at skal gjelde skal gjelde og andre ikke. Da lager hun unntak for seg selv.
Humanitetsformuleringen
Den neste formuleringen handler om at du ikke skal behandle deg selv eller andre kun som et middel og ikke som et mål i seg selv. Jane behandler seg selv som et middel ved å universalisere denne maksimen. Selv om hun delvis oppnår det hun vil (leve med Mr. Rochester) gjennom å tillate maksimen, blir ikke hennes ønske å leve med en som har lovt å være med henne respektert. Det som gir mennesker iboende verdi ifølge Kant er deres rasjonalitet og deres evne til å bestemme mål for seg selv. Ved å tillate denne maksimen respekterer ikke Jane målene hun har satt for seg selv.
Med andre ord, denne maksimen er ikke tillatt ifølge Kant.
Men er det slik at det faktisk finnes et kategorisk imperativ?
I de to første delene av Grunnleggingen av moralens metafysikk demonstrerer Kant, ut ifra hva folk flest allerede tenker at en morallov består i, hvordan en morallov, hvis den finnes, må være. Da kommer han fram til at den må være universell, den må være kategorisk og den må verdsette mennesker sin iboende verdi som rasjonelle vesener.
Men han har ikke bevist at moralloven faktisk finnes ennå, heller ikke at rasjonelle vesener er forpliktet til å følge den. Det er det han ønsker å gjøre i del tre av boken.
For at en universell og kategorisk morallov skal være mulig må rasjonelle vesener ha fri vilje. Hvis ikke mennesker har fri vilje er de kun styrt av fysikkens lover, og det å snakke om rett, galt, bør, må ikke, blir meningsløst fordi da kan ikke mennesker velge hva de skal gjøre. For Kant betyr det at mennesker ikke kan sette seg sine egne mål og bestemme hvordan de vil nå de målene.
Problemet er bare at Kant ikke klarer å bevise at mennesket har fri vilje. Det han argumenterer for er at selv om vi ikke teoretisk kan bevise at vi har fri vilje, så kan vi praktisk anta at vi har den. Begrunnelsen for det er hans todelte virkelighetsforståelse.
Verden slik den fremstår for oss og verden i seg selv
Et viktig premiss som ligger bak Kants etikk er at han mener virkeligheten har to lag på en måte. Det ene laget er den empiriske verden som vi kan oppleve gjennom sansene våre. Det andre laget ligger under den empiriske verden og er grunnlaget for den. Kant kaller det dype laget for den nomenuelle verden og det empiriske laget for den fenomenuelle verden. De kan også kalles for verden slik den er i seg selv og verden slik den fremstår for oss. Kant mener at vi aldri kan ha kunnskap om hvordan verden er i seg selv, men kun ha kunnskap om hvordan verden fremstår for oss.
En viktig grunn til at vi kan tro at det er slik er at mennesket har fornuft. Fornuften virker å gi oss ideer utover det vi kan sanse. Kant mener at mennesket også har disse to lagene. Vi kan sanse oss selv, men vi kan ikke sanse vårt selv eller vårt jeg. Han mener at selvet tilhører den nomenuelle verden. Vi opplever også at vi kan overstyre våre instinkter. Selv om du er veldig sulten kan du velge å faste f.eks. Det tyder på at vi har en fornuft i oss som vi kan velge at skal styre oss.
Som mennesker og fornuftsvesener må vi forutsette vår frie vilje, selv om vi ikke kan bevise den. Ifølge Kant må vi leve under ideen om frihet. Hvis du lever som om du er fri vil det i praksis være det samme som om du faktisk er fri, ifølge Kant. Det kan gi mening også. Hvis du i dag tror at du ikke har fri vilje fordi alt er styrt av evolusjonskrefter og naturlover vil du antageligvis fortsatt leve som om du er fri. Det er vanskelig å gjøre noe annet.
Kant klarer ikke å gi et bevis for at det kategoriske imperativet faktisk er forpliktende for oss fordi han ikke klarer å gi et bevis for at vi har fri vilje. Men hvis vi forutsetter en fri vilje basert på at vi har fornuft og evnen til å sette mål for oss selv som overgår inklinasjoner og begjær så kan vi også velge å fatte en interesse for moralloven. Grunnen til at moralloven er forpliktende for oss er at vi ser på oss selv både som en del av verden slik vi oppfatter den som er styrt av naturlover og som en del av verden slik den faktisk er hvor vi har fri vilje. Det er fordi vi er en del av begge disse verdenene som vi oppfatter moralloven som forpliktende for oss.
