Eksamensrulett – en kommentar

En tiendeklassing har skrevet et innlegg publisert av NRK hvor han skriver at eksamensordningen i tiendeklasse er urettferdig. Han gir hovedsakelig to grunner til hvorfor: 1) At det er tilfeldig hvilket fag du kommer opp i, som gjør at noen får et fag de vil ha og andre ikke og 2) at resultatet fra eksamen teller like mye som standpunktkarakteren.

Siden jeg har lest Kants etikk i det siste tenkte jeg dette er en god mulighet til å anvende noe av hvordan han tenker på en aktuell sak. Mye av grunnen til at Haugset mener eksamensordningen er urettferdig er at den tillater et element av flaks for kandidatene. Noen får det faget de vil ha, mens andre får det ikke.

Den første grunnen Haugset gir til at eksamensordningen er urettferdig er at trekningen er tilfeldig

En måte å definere rettferdighet på er at det er i overenstemmelse med moralske prinsipper. For Kant uttrykker det suverene moralske prinsipp at moralske lover må være universelle, altså gjelde for alle uten unntak, og de må respektere menneskets verdighet. Du skal ikke utnytte deg selv eller andre mennesker, men respektere alles iboende verdi som mennesker.

Jeg vil påstå at eksamensordningen tiendeklassing Jakob Sande Haugset kritiserer følger nettopp disse prinsippene. Tilfeldig trekning sørger for at det ikke bevisst gis en fordel til noen elever. Det at ingen elever gis en bevisst fordel gjør også at elevenes verdi blir respektert. Det er ingen som blir trukket opp i et fag fordi det gir en fordel for den eleven eller for en annen elev. Grunnen til at noen får faget de vil ha og andre ikke er helt enkelt flaks. Skal du eliminere flaks må alle ha eksamen i alle fag, men det vil likevel gjenstå et element av flaks i form av at du kan være forkjølet, komme for sent til eksamenslokalet pga. bussen, ikke har fått sove pga. fest utenfor vinduet osv. Jeg vil påstå at selve trekningen er rettferdig, selv om noen blir mer eller mindre fornøyd med resultatet, fordi den behandler alle kandidatene likt.

Det som er urettferdig med at trekningen er tilfeldig ifølge Haugset er at noen blir trukket opp i faget/fagene de er gode i, mens andre blir trukket opp i fag de er dårlige i. For Haugset er dette også urettferdig med tanke på at hvilken karakter du får på eksamen påvirker karaktersnittet ditt som igjen påvirker hvilken videregående skole du kommer inn på.

Hva er hensikten med eksamen?

Det hadde vært fult mulig å droppe trekningen, eller trekningen kunne funnet sted flere måneder i forveien. Du kunne hatt eksamen i alle fag, eller de fagene du var best eller dårligst i, eller så kunne vi bare droppet hele eksamen.

Men da er det bra å spørre seg hva som egentlig er formålet med å ha eksamen i utgangspunktet? Hvorfor har vi ikke bare standpunktkarakter?

På universitetet er det ofte slik at du kun har eksamen og ikke standpunktkarakter. Hvert fag avsluttes med en eksamen og det er kun resultatet på eksamen som avgjør karakteren du får i faget. På den måten vet du på forhånd at du skal ha eksamen i alle fagene du har. Ofte er eksamen på rundt fire timer helt uten hjelpemidler. Det er selvfølgelig mange som også har hjemmeeksamen, semesteroppgaver og mappeeksamener. Men jeg har i hvert fall oftest hatt eksamen som har vært uten noen hjelpemidler.

Jeg vil påstå at eksamenskarakteren og standpunktkarakteren er mål på to forskjellige ting med hvert sitt formål.

Den andre grunnen til Haugset er at eksamenskarakteren teller like mye som standpunktkarakteren i faget

Standpunktkarakteren er et gjennomsnitt av resultater fra prøver du har gjennomført gjennom skoleåret. Ofte er det slik at man har prøver i ett eller to temaer om gangen. Eksamen er en prøve på noen av temaene dere har gjennomgått. Forskjellen er at på eksamen vet du ikke hvilket tema som kommer og du må være forberedt på alle. Selvfølgelig vil det være temaer du er bedre på enn andre, men det i seg selv gjør ikke eksamensordningen urettferdig. Hvis alle fag og alle temaer på pensum er like viktige, gir det mening at alle temaer kan komme på eksamen, selv om du ikke er like god i alle.

Hensikten med eksamen er å måle kompetansen til en elev mest mulig objektivt etter å ha hatt et fag i et helt skoleår. Den er objektiv i den forstand at du har begrenset med hjelpemidler og tid, at eksamen rettes anonymt og at den rettes av en ekstern sensor. Det er også et poeng at du ikke skal vite hvilket fag du får, fordi da får du øvd på hvordan du strategisk kan forberede deg på kort tid og hvordan du kan møte noe du ikke fullt kan kontrollere.

«Gjennom dette året har eg jobba hardt. Eg har deltatt aktivt i timane, gjort leksene mine, brukt tid på innleveringar og pugga til prøver og tentamenar. Eksamen skal visst bety like mykje som all denne innsatsen» skriver tiendeklassingen.

Jeg forstår ikke helt bekymringen hans for eksamen hvis han faktisk har jobbet godt i løpet av året. På eksamen er jo tanken at du nettopp skal vise at du nå med begrensede hjelpemidler kan det du har lært og jobba med i løpet av året. Hvis du ikke klarer å vise samme kompetanse uten hjelpemidler vil det bety at du egentlig ikke har kompetansen.

En grunn Haugset gir til at du kan være bekymret for eksamen, selv om du har lagt ned masse innsats i løpet av året, er at du kan ha en dårlig dag pga. noe som ikke er skolerelatert. Dine foreldre har nettopp skilt seg, du har opplevd dødsfall i familien, sykdom osv.

Sykdom er faktisk grunn til å få eksamen annullert, eller at du får ta eksamen på nytt senere, gitt at du har legeerklæring. Her er en artikkel også publisert av NRK hvor det skrives om at tiendeklassinger får legeerklæring for å slippe eksamen sånn at de ikke får lavere snittkarakter. Det er også dessverre sånn at også senere i livet vil viktige enkelthendelser kunne påvirkes av negative omstendigheter som tilfeldigvis rammet deg akkurat da.

Jeg skal ikke underdrive at det kan ha mye å si for individet om du kommer inn på den videregåendeskolen eller den linja du vil gå på på. Grunnen til at jeg ikke mener vi bør avskaffe eksamen og bare ha standpunktkarakter er at det er verdifullt å kunne ting uten hjelpemidler, og ikke bare når du avla prøven i januar, men også i mai og senere i livet. Min erfaring fra universitetet er også at det er i eksamenstiden som du lettere ser hvordan de ulike temaene på pensum henger sammen fordi du får en ekstern motivasjon til å jobbe ekstra mye med pensum da. Selv opplever jeg at skoleeksamen på universitetet har vært det beste målet på om jeg faktisk kan det som står på pensum.

På grunn av utbredt AI-teknologi og generell enkel informasjonstilgang, er det kanskje lett å tenke at tilgang på informasjon er like verdifullt som det å ha kunnskap. Du trenger ikke vite det fordi du kan jo bare finne det ut. Men det at du har kunnskap gjør deg bedre egna til å ta stilling til ny informasjon og utøve kildekritikk. For å kunne drøfte må du ha kunnskap som du kan drøfte rundt. Kunnskap er tett knyttet til det å forstå noe. Forståelse kan vi si er å gi mening til fakta. Jo mer du vet desto lettere blir det å lære nye ting fordi du allerede har kunnskap du kan koble det nye til. Eksamen er med på å løfte opp verdien av det å ha kunnskap.

Kantiansk etikk i Jane Eyre

Kant sier at fordi vi er rasjonelle vesener med fri vilje feller vi dommer om hvilke handlinger som burde vært gjort, selv om de ikke ble gjort. For Kant, selv om vi er rasjonelle vesener er vi også styrt av våre inklinasjoner og begjær. Det gjør at vi hele tiden dras mellom det vi vil og det vi bør. I romanen Jane Eyre får Jane Eyre kjenne på nettopp denne dragningen.

Jane Eyre har akkurat funnet ut (ved alteret) at Mr. Rochester som hun skulle gifte seg med allerede er gift med en annen kvinne. Kvinnen er blitt gal og Mr. Rochester ser ikke lenger på ekteskapet sitt som gyldig. Jane og Mr. Rochester elsker hverandre og han foreslår derfor at de kan rømme fra England til sør i Europa og leve sammen der som ektepar selv om de ikke kan gifte seg. Jane jobber som guvernante i huset til Mr. Rochester og kontemplerer om hun skal gå med på Mr. Rochesters forslag eller forlate jobben og huset. Hun elsker Mr. Rochester og vil gjerne si ja, men ender opp med å beslutte følgende:

«I will hold to the principles received by me when I was sane, and not mad — as I am now. Laws and principles are not for the times when there is no temptation: they are for such moments as this, when body and soul rise in mutiny against their rigour; stringent are they; inviolate they shall be. If at my individual convenience I might break them, what would be their worth? They have a worth — so I have always believed; and if I cannot believe it now, it is because I am quite insane — quite insane: with my veins running fire, and my heart beating faster than I can count its throbs. Preconceived opinions, foregone determinations, are all I have this hour to stand by: there I plant my foot» (Brontë, Jane Eyre).

Dette sitatet synes jeg på en god måte får fram Immanuel Kants syn på hva moralloven er og hvordan vi bør forholde oss til den. Selv om Jane ikke har en kantiansk tilnærming til dilemmaet, hun tenker heller at moralloven er gitt av Gud, så synes jeg sitatet kan brukes til å forklare noe av kjernens i Kants moralfilosofi.

Kants etikk

Kant spør seg hvorfor mennesket har blitt gitt fornuft. Det virker mye bedre fra naturens side å ikke gi oss det hvis målet til mennesket er lykke og overlevelse. De som ikke bryr seg om hva som er rett eller galt, men bare hva de har lyst til. I Janes tilfelle kunne hun uten moralske kvaler valgt å leve med Mr. Rochester i Europa, hvis hun bare tok hensyn til det hun hadde lyst til. Kant tenker som så at siden lykke ikke virker å være fornuftens formål må den ha et annet verdigere formål.

Kant lander på at fornuftens funksjon må være å produsere i oss en god vilje som ikke er god fordi den oppnår noe, men fordi den i seg selv er god. Det som gjør en vilje god er at den ikke gjør det den har lyst til, men at den gjør det den kommer fram til er rett gjennom fornuften. En vilje kan her ses som det samme som en person, men for Kant er det viljen din som bestemmer hvordan du handler.

Kants moralfilosofi blir ofte kalt pliktetikk, men et annet ord for den er sinnelagsetikk. Det er fordi Kant er opptatt av sinnelaget ditt, altså hvordan du tenker. Det som er viktig for Kant er ikke først og fremst hva du gjør, men hvorfor du gjør som du gjør; altså hva motivasjonen din for handlingen er. Du kan si at det å være motivert av plikt er den rette motivasjonen. Det er derfor begrepene pliktetikk og sinnelagsetikk sier det samme. En vilje kan derfor fortsatt være god selv om handlingen din ikke ender opp med å få gode konsekvenser, så lenge handlingen i utgangspunktet ble gjort ut ifra et godt sinnelag (altså ut ifra plikt). For å kunne forklare hvorfor en god vilje er høyt aktet og god uavhengig av noe utenfor den selv eller hva den oppnår, må Kant først inspisere pliktbegrepet.

For Kant ligger verdien til en handling i motivasjonen til handlingen og ikke i hva handlingen fører til. For Kant finnes det to ulike typer motivasjon. Du kan enten være motivert av hva du har lyst til, eller du kan være motivert av plikt.

Maksimer

Kant skiller mellom handlinger og maksimer. En handling er det du faktisk gjør (lyver, hjelper noen med lekser, redder noen fra å drukne, dytter noen ut i vannet, osv.) En maksime er det subjektive prinsippet handlingen er basert på. Kant er ikke så opptatt av selve handlingen, men heller maksimen som handlingen bygger på. En maksime er også mer generell enn selve handlingen. Løgnen «jeg synes linsesuppen var veldig god mamma» kan være basert på maksimen: Jeg kan kan lyve når jeg ikke vil såre noens følelser.

Disse maksimene kan være basert på to ulike typer imperativ: hypotetiske og kategoriske.

Et hypotetisk imperativ har formen hvis… så…. Det betyr at hvis du ønsker å stå på eksamen så bør du lese pensum. Men den eneste grunnen til at du bør lese pensum er at du ønsker å stå på eksamen. Hvis du ikke ønsker å stå på eksamen bør du ikke lese pensum. Hypotetiske imperativ er altså imperativ betinget av det du ønsker å oppnå. Eller, hvis du ikke ønsker å såre mamma så kan du lyve om at du liker linsesuppa. Hvis du ikke har et behov om å ikke såre mamma trenger du heller ikke lyve om suppa.

Kategorisk imperativ er ubetingede imperativ. De gjelder uansett hva du har lyst til å oppnå.

Kant mener at en morallov (som han jo kaller det kategoriske imperativ) må ha formen til et kategorisk imperativ, fordi den kan ikke være betinget av hva mennesker har lyst til. Hvis lykke er det som bestemmer hva som er rett vil vi ende opp med at diktatorer er moralske fordi de blir lykkelig av å undertrykke andre. Det går ikke, så derfor må noe annet være grunnlaget for moral.

Motivert av plikt og overensstemmelse med plikt

Skillet mellom hypotetiske og kategoriske imperativ er bakgrunnen for at Kant skiller mellom handlinger motivert av plikt og handlinger som kun er i overenstemmelse med plikt. Du har en plikt til å følge det kategoriske imperativ. Hvis du gjør en handling som følger det kategoriske imperativ, men motivasjonen til å gjøre handlinger er fordi du har lyst, har du gjort en handling i overenstemmelse med plikt, men ikke på grunn av plikt. For Kant har kun handlinger motivert av plikt moralsk verdi. Grunnen til at handlinger som ikke er motivert av plikt ikke har moralsk verdi er at du ikke ville gjort det hvis du ikke hadde hatt lyst til det. Da har du i prinsippet kun gjort det du har lyst til, og en morallov som sier at alle kan gjøre det de har lyst til vil ikke være spesielt god.

Kant sier: En handling fra plikt har sin moralske verdi ikke i formålet som skal oppnås gjennom den, men i maksimen som handlinger bygger på. På den måten avhenger ikke verdien av hva målet med handlingen er, men kun på prinsippet som viljen handler ut ifra.

Hvordan kan jeg bruke det kategoriske imperativ?

I Kants tankegang:

Når du vurderer om du skal gjennomføre en handling: Leve ugift med Mr. Rochester mens han er gift med en annen kvinne, må du vurdere handlingen ut ifra maksimen som handlingen bygger på. Du skal ikke vurdere utfallet av handlingen, men kun motivasjonsgrunnlaget for handlingen. Du har ikke kontroll på utfallet av handlingen, men du har kontroll på prinsippet du handler etter. For å kunne vurdere handlingen må vi først formulere den som en maksime: Jeg kan leve med en mann som om vi er gift, selv om han er gift med en annen.

For å vurdere om denne maksimen er moralsk eller ikke må vi sjekke den i henhold til det kategoriske imperativ, som er hvordan moralloven uttrykker seg for oss mennesker på en måte som vi kan forstå den.

Kant sier vi er forpliktet til å handle etter moralloven. Det betyr at hvis maksimen til Jane ikke stemmer overens med det kategoriske imperativ så vil det være galt å følge den. Hvis den stemmer, så er det tillat for henne å følge den. Å gjøre en handling av plikt for Kant er å gjøre en handling fordi moralloven forplikter deg til det.

Hva er det kategoriske imperativ?

To formuleringer av det kategoriske imperativ:

1. Handle som om du kan ville at maksimen til handlingen din blir en universell naturlov.
2. Handle slik at du bruker menneskeheten, i din egen person så vel som i andre personer, alltid som et mål, og aldri kun som et middel

Naturlovformuleringen/universallovformuleringen

Jane har lyst til å leve med Mr. Rochester, men spør seg om hun kan universalisere maksimen: Jeg kan leve med en mann som om vi er gift, selv om han er gift med en annen, eller om det strider mot plikten.

For at maksimen skal godkjennes som en universell lov må Jane kunne ville at den blir en naturlov, uten at det verken oppstår en konseptuell motsetning eller en motsetning i viljen.

Vi prøver:)

Å universalisere maksimen handler om at det ikke er riktig å gjøre unntak for seg selv. Det betyr at Jane kan ikke bare tenke på om hun kan tillate at hun selv kan leve ugift med en gift mann, men om alle som vil leve med en ugift mann kan gjøre det hvis de vil. Dette med universalisering av maksimer handler ikke om at det skal innføres en juridisk lov som sier at ingen kan være utro, men det handler om hvorvidt maksimen uttrykker en moralsk sannhet.

Et problem med universalisering av denne maksimen er at det vil gjøre at ekteskapskontrakter ikke betyr noe. Enda mer generelt vil universalisering av maksimen innebære at løfter blir meningsløse. Ifølge Kant kan du ikke ville innføre en lov som sier at alle kan lyve hvis de vil, fordi da ødelegger du grunnlaget for kommunikasjon mellom mennesker. Du fratar andre muligheten til å ta del i samtalen og ta valg for seg selv fordi de vil ta dem på et usant grunnlag.

En måte å se det er at ved å universalisere denne maksimen sier Jane at hun vil at løftet Mr. Rochester gir til henne skal være gjeldende, mens løftet han ga til sin kone ikke trenger å gjelde. Der kan du si at det oppstår en motsetning. Jane ville også egentlig selv gifte seg med Mr. Rochester og da hadde hun villet at det ekteskapsløftet skulle være forpliktende for dem begge. Hun kan ikke velge at kun de løftene hun vil at skal gjelde skal gjelde og andre ikke. Da lager hun unntak for seg selv.

Humanitetsformuleringen

Den neste formuleringen handler om at du ikke skal behandle deg selv eller andre kun som et middel og ikke som et mål i seg selv. Jane behandler seg selv som et middel ved å universalisere denne maksimen. Selv om hun delvis oppnår det hun vil (leve med Mr. Rochester) gjennom å tillate maksimen, blir ikke hennes ønske å leve med en som har lovt å være med henne respektert. Det som gir mennesker iboende verdi ifølge Kant er deres rasjonalitet og deres evne til å bestemme mål for seg selv. Ved å tillate denne maksimen respekterer ikke Jane målene hun har satt for seg selv.

Med andre ord, denne maksimen er ikke tillatt ifølge Kant.

Men er det slik at det faktisk finnes et kategorisk imperativ?

I de to første delene av Grunnleggingen av moralens metafysikk demonstrerer Kant, ut ifra hva folk flest allerede tenker at en morallov består i, hvordan en morallov, hvis den finnes, må være. Da kommer han fram til at den må være universell, den må være kategorisk og den må verdsette mennesker sin iboende verdi som rasjonelle vesener.

Men han har ikke bevist at moralloven faktisk finnes ennå, heller ikke at rasjonelle vesener er forpliktet til å følge den. Det er det han ønsker å gjøre i del tre av boken.

For at en universell og kategorisk morallov skal være mulig må rasjonelle vesener ha fri vilje. Hvis ikke mennesker har fri vilje er de kun styrt av fysikkens lover, og det å snakke om rett, galt, bør, må ikke, blir meningsløst fordi da kan ikke mennesker velge hva de skal gjøre. For Kant betyr det at mennesker ikke kan sette seg sine egne mål og bestemme hvordan de vil nå de målene.

Problemet er bare at Kant ikke klarer å bevise at mennesket har fri vilje. Det han argumenterer for er at selv om vi ikke teoretisk kan bevise at vi har fri vilje, så kan vi praktisk anta at vi har den. Begrunnelsen for det er hans todelte virkelighetsforståelse.

Verden slik den fremstår for oss og verden i seg selv

Et viktig premiss som ligger bak Kants etikk er at han mener virkeligheten har to lag på en måte. Det ene laget er den empiriske verden som vi kan oppleve gjennom sansene våre. Det andre laget ligger under den empiriske verden og er grunnlaget for den. Kant kaller det dype laget for den nomenuelle verden og det empiriske laget for den fenomenuelle verden. De kan også kalles for verden slik den er i seg selv og verden slik den fremstår for oss. Kant mener at vi aldri kan ha kunnskap om hvordan verden er i seg selv, men kun ha kunnskap om hvordan verden fremstår for oss.

En viktig grunn til at vi kan tro at det er slik er at mennesket har fornuft. Fornuften virker å gi oss ideer utover det vi kan sanse. Kant mener at mennesket også har disse to lagene. Vi kan sanse oss selv, men vi kan ikke sanse vårt selv eller vårt jeg. Han mener at selvet tilhører den nomenuelle verden. Vi opplever også at vi kan overstyre våre instinkter. Selv om du er veldig sulten kan du velge å faste f.eks. Det tyder på at vi har en fornuft i oss som vi kan velge at skal styre oss.

Som mennesker og fornuftsvesener må vi forutsette vår frie vilje, selv om vi ikke kan bevise den. Ifølge Kant må vi leve under ideen om frihet. Hvis du lever som om du er fri vil det i praksis være det samme som om du faktisk er fri, ifølge Kant. Det kan gi mening også. Hvis du i dag tror at du ikke har fri vilje fordi alt er styrt av evolusjonskrefter og naturlover vil du antageligvis fortsatt leve som om du er fri. Det er vanskelig å gjøre noe annet.

Kant klarer ikke å gi et bevis for at det kategoriske imperativet faktisk er forpliktende for oss fordi han ikke klarer å gi et bevis for at vi har fri vilje. Men hvis vi forutsetter en fri vilje basert på at vi har fornuft og evnen til å sette mål for oss selv som overgår inklinasjoner og begjær så kan vi også velge å fatte en interesse for moralloven. Grunnen til at moralloven er forpliktende for oss er at vi ser på oss selv både som en del av verden slik vi oppfatter den som er styrt av naturlover og som en del av verden slik den faktisk er hvor vi har fri vilje. Det er fordi vi er en del av begge disse verdenene som vi oppfatter moralloven som forpliktende for oss.

Macbeths fall og Jesu seier

Bilde fra Unsplash.com tatt av Matt Riches.

Shakespeares drama Macbeth kommer alltid til å være aktuelt på grunn av sin skildring av hvordan mennesket ofte velger det onde selv om det vet hva som er godt. I Oslo er det spesielt aktuelt ettersom det i høst spilles på Nationaltheatret. Den som derimot aldri viser karaktersvakhet er Jesus.

“Fair is foul, and foul is fair” er blant åpningsreplikkene i Shakespeares Macbeth. Ordene blir talende for universet publikum trer inn i. Det som er ondt, fremstår godt og ekteparet Macbeth får erfare ondskapens kraft i kropp og sinn.  

I Macbeth skildrer Shakespeare hvordan mennesket lar seg forføre av løfter om makt og velstand, selv når det vet hva som er rett. Heksene i stykket lover ingenting til Macbeth, men profeterer om at han skal bli konge. Macbeth og Lady Macbeth blir fristet, som Djevelen fristet Adam og Eva, til å ta saken i egne hender. Macbeth dreper kongen for å selv ta makten. Ekteparet refererer til mordet som «the deed», for å distansere seg fra ondskapen i det de har gjort. 

Ondskap i Macbeth er en ødeleggende kraft som snart fortærer både Macbeth og Lady Macbeth. Hun får aldri vasket hendene rene for blod og tar til slutt sitt eget liv. Han blir fullstendig paranoid og går etter alle han tror kan true hans fremgang. Ekteskapet rives i stykker av skylden de deler.  

De greske tragediene kjennetegnes av hvordan helten ødelegges av ett definerende tragisk valg. Aristoteles begrep for dette var hamartia, som betyr å bomme på målet. Hamartia blir ofte oversatt til synd i Det nye testamentet. Macbeths karaktersvakhet tar ham fra ære til elendighet. Helten som beundres i begynnelsen, ender opp død. Det minner om Jesu ord: «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Stadig faller mennesker i dag på grunn av mer eller mindre tragiske valg. Vi vet hva som er godt, men velger det onde.  

Bibelen derimot er ikke en tragedie, men en komedie. For her er det håpet som skal seire, det onde overvinnes og det ødelagte gjenopprettes. Jesus er helten uten karaktersvakhet, som ikke lar seg friste av det onde og alltid velger det gode. Der Macbeth feiler, seirer Kristus.  

«Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» 1 Kor 15:55.   

Fagert eller fallent? 

Hvorfor er jeg meg, fortsatt?

På universitet hadde jeg emnet innføring i metafysikk og i det emnet fikk jeg lære meg noe om det underlige med tiden.

Vi mennesker snakker gjerne om tiden som går, og den går gjerne fortere og fortere. Det er vanskelig å få noe skikkelig grep om hvor mye tid som har passert.

J. M. E. McTaggart la fram to måter vi kan ordne tiden på. Han mente at bare én av dem kan være riktig. Den ene kalte han A-serien. A-serien ordner tiden etter ‘framtiden’, ‘nåtiden’ og ‘fortiden’. ‘Nået’ beveger seg fra framtiden inn i nåtiden og så inn i fortiden. Framtidens ‘nå’ finnes bare som en potensialitet og fortidens ‘nå’ finnes ikke lenger. Dette ‘nå’ er virkelig selv om når vi begynner å reflektere over hvor lenge et ‘nå’ varer later det til å allerede ha forsvunnet inn i fortiden.

Den andre kalte han B-serien. B-serien ordner tiden etter ‘tidligere enn’, ‘samtidig med’ og ‘senere enn’. Her oppfattes begrepene fra A-serien kun som en illusjon. Det finnes ikke noe ‘nå’, alle tidspunkt er fikserte og permanente og beveger seg ikke. Tidspunktene er som tall på en tallinje. Denne måten å forstå tiden på er populær blant mange fysikere. Tiden oppfattes å være lik som rommet og de eksisterer sammen i et slags firedimensjonale koordinatsystem som kalles romtid.

Uken etter at vi lærte om tid fikk vi lære om identitet over tid. Hva er det som gjør at en ting er den samme tingen når dens egenskaper har forandret seg? Hvordan kan en varm stang være lik seg selv når den har blitt kald? Da har den jo endret en av sine egenskaper. Og hvorfor er personer de samme personene selv når alle cellene har blitt skiftet ut?

Et forslag på dette med personer er at personer har evnen til å reflektere over at de er seg selv. Hvis du kontinuerlig tenker på deg som deg selv over tid er du fortsatt deg selv. Denne selvrefleksjonen henger sammen med hukommelse.

Hvorfor er jeg som tjue år den samme personen som da jeg var tre år? Jeg husker stort sett ingenting fra jeg var tre år, men likevel er vi samme person. Jeg kan se en film av meg selv som liten og ikke ane hva jeg skal si neste. Likevel er det meg, og like mye meg som jeg er nå. Noen tenker at det holder at jeg som tjue år husker meg som nitten år og meg som nitten år husker meg som atten år osv. Det er selvfølgelig utfordringer med disse teoriene. Jeg tenker man kan løse dem ved å introdusere den immaterielle sjelen. Sjelen er jo den samme selv om alle cellene byttes ut.

Noen dager tenker jeg på min morfar, farmor og farfar som ikke lever lenger. Den tiden da de levde føles ganske lenge siden nå. Det begynner å bli ganske lenge siden også. Jeg føler meg fortsatt som den samme, men vi skulle snakket om ganske andre ting nå enn vi gjorde da. Likevel var jeg meg selv med dem like fullt da som jeg ville vært nå.

”Man har ju alla åldrar inne i sig. Ibland tittar den ena fram, ibland den andra.” Astrid Lindgren.

«Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.» Jesaja 26:4

Common Ground

Jeg har kun lest noen få tekster i språkfilosofi, men deriblant noen tekster om det som kalles common ground. Når du starter en samtale med noen, forutsetter du en viss common ground. Common ground er, som du kanskje skulle tro, det ulike personer har til felles av informasjon, interesser og opplevelser. Hvor mye common ground du forutsetter at du og din samtalepartner har, avhenger av hvem denne personen er. Hvis det er en du kjenner godt har dere mye common ground, men er det en du akkurat har møtt har dere ikke så mye. Common ground kan jo være at dere har gått på samme skole, spiller den samme sporten, liker den samme maten osv. Personer du har lite til felles med er stort sett vanskeligere å snakke med enn andre. Ofte må man da holde seg til å snakke om den ene tingen man har felles. Etter hvert som dere snakker kan dere legge til flere ting i deres common ground. «Spiller du også fiolin? Så kult!» og vipps er fiolininteresse lagt til i deres common ground.

Det som er med common ground er at dere må begge ha kunnskap om X (fiolinspilling), og dere må være klar over at den andre har kunnskap om X. Hvis ikke du vet at din samtalepartner kan spille fiolin så er ikke det en del av deres common ground. Man må huske hva som ligger i to personers common ground for å kunne dra nytte av det neste gang man møtes. Det hender jo at man møter en person man er sikker på at man har møtt før, men som man ikke husker hva het eller noen av deres interesser. Når det blir oppklart hvor dere har hverandre fra (dere spilte fiolin sammen på kulturskolen i Tønsberg), kan dere legge det til deres common ground.

Det jeg kom til å tenke på, er at det kanskje er dette som gjør det å svare på spørsmål om kristen tro ganske utfordrende noen ganger. Da tenker jeg særlig på de situasjonene hvor du skal svare på et spørsmål uten at du kjenner personen som spør. Du vet ingenting om hva den personen vet om kristen tro, bortsett fra det du kan utlede fra spørsmålet personen stiller, og dermed vet du ikke hva dere har som common ground. Min erfaring er at nordmenn som ikke selv er kristne vet svært lite om Gud, Bibelen, Jesus, kirke osv.. Det man må gjøre da er å anta at dere ikke har noe common ground om disse tingene og faren er da at svaret gjerne blir veldig langt. Det som også er typisk er at deres common ground om kristen tro består av ulike ting. Person A tror at Gud er god, mens person B tror at Gud er ond (eller ikke mer god enn det gjennomsnittlige mennesket). Hvis ikke A og B er klar over hva den andre tror, blir det fort misforståelser. Det er jo heller ikke sikkert at slike misforståelser blir oppdaget i løpet av samtalen. Desto viktigere er det å være avhengig av Guds ledelse i møte med mennesker og deres spørsmål.

Hva lengter du etter?

Dette skrev jeg som et innlegg jeg forsøkte å få publisert i studentavisen Universitas. Hovedformålet med innlegget var å reklamere litt for Skepsisuka på Blindern i uke 10 som jeg har vært med på å arrangere. Begrunnelsen for at innlegget ikke ble publisert var nettopp at de ikke ville reklamere for Skepsisuka i avisen, som ikke er en helt urimelig begrunnelse. Derfor legger jeg det ut her istedenfor. Bildet er en avisforside med Skepsisuka som tema jeg laget for moro skyld. Det forsøkte jeg ikke å få publisert i Universitas🙂

Mange har undret seg over hva som er det essensielle ved mennesket. Flere har ment at det er menneskets fornuftsevne. Noe som er typisk for mennesker er å stille spørsmål ved tilværelsen. Har vi disse spørsmålene først og fremst fordi vi er rasjonelle, eller er det på grunn av noe annet ved mennesket?

Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her?

Hvordan svarer du på disse spørsmålene? Kanskje slår du deg til ro med at fysikk har teorier om universets tilblivelse, biologi forteller hvordan kroppen din fungerer, psykologi sier noe om hvordan mentale prosesser foregår og meningen med livet er helt enkelt å skape mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Alt som skjer i verden, er forårsaket av tilfeldige krefter og det er ikke vits å lete etter en større sammenheng. Vi får helt enkelt bare gjøre det beste ut av det.

Synes du dette er gode svar?

Det kan være gode nok svar for menneskets fornuft, men er det gode nok svar for den delen av mennesket som lengter? Hva om mennesket først og fremst er lengtende?

Ut ifra våre lengsler argumenterer C. S. Lewis for at det finnes noe mer:

P1: Mennesket har av natur en lengsel etter det transcendente.

P2: De fleste naturlige lengsler er slik at det finnes et eller annet objekt som kan tilfredsstille den lengselen.

K: Derfor finnes det antagelig noe transcendent.

Synes du dette argumentet er treffende? Er det slik at vi mennesker leter etter mening i noe utenfor oss selv? Hvilken større historie ser du din egen historie som en del av?

Jeg tror at alle, ikke bare kristne eller andre religiøse, har et verdensbilde. Hvilket verdensbilde du har påvirker hvordan du svarer på de såkalte store spørsmålene. Hva er menneskets verdi? Hvor kommer vi fra? Finnes det liv etter døden? Jeg tror det kristne verdensbildet har de beste svarene, men jeg ønsker å bli utfordret på det, fordi det har alt å si for mitt liv. Hvis noe faktisk er sant, tåler det alle mulige innvendinger.

Derfor arrangerer vi Skepsisuka på Blindern 3.-7. mars. Det er en uke hvor vi inviterer til samtaler på stand og ulike arrangementer for å sammen nysgjerrig utforske holdbarheten til det kristne, og andre verdensbilder. Har det noe å si om Gud finnes eller ikke? Finnes det gode grunner til å tro? Hvorfor velger noen av dine medstudenter å vie hele livet sitt til noe man ikke kan bevise at finnes? Vi ønsker å grave, spørre og undersøke for å finne de beste svarene, og inviterer deg til å gjøre det samme!

Mulige verdener

Mulige verdener er noe litt mystisk som av og til dukker opp i filosofien, spesielt i studiet av metafysiske og logiske spørsmål. Dette er en ganske enkel fremstilling av mulige verdener som de blir brukt til å bestemme semantikken til det modallogiske språket. Jeg tror likevel at punktene under kan fange opp konseptet i sin enkleste form.

Hva er de?

En mulig verden er en forståelse av hvordan vår verden kunne vært. Man kan se for seg mulige verdener som er helt annerledes fra vår, eller som bare skiller seg fra vår ved et aspekt. Det er mulig at vår verden ikke hadde inneholdt nasjonen Tyskland for eksempel. Det er mulig at kongen i Norge i 2024 ikke hadde vært kong Harald. Det er veldig mye i vår verden det er mulig å tenke seg at ikke hadde måttet være slik det er. Man kan forestille seg en verden som er helt lik vår, bortsett fra at Harald ikke er konge i Norge. Man kan også forestille seg at fargen grønn ikke finnes. Dette vil være to forskjellige mulige verdener, som i ulik grad skiller seg fra vår faktiske verden. Det er mulig å se for seg veldig mange ulike mulige verdener, altså veldige mange ulike måter som vår verden kunne vært på.

Hva har man dem til?

Hovedsakelig brukes de som et tenkeverktøy for å kunne resonnere rundt setninger som uttrykker muligheter og nødvendigheter. Dette konseptet kom fordi filosofer syntes det var vanskelig å bestemme sannhetsverdien til et uttrykk som «det er mulig at jeg hadde blitt født i Australia». Det er uttrykk som dette som modallogikken angår. Kanskje har du hørt om modale hjelpeverb? bør, kan, må, med flere. Modallogikk er et logisk språk som brukes på setninger som uttrykker det som kunne vært og det som må være. Mulige verdener er et verktøy man kan bruke for å lage en semantikk for modallogikk. Semantikk generelt sett er meningsinnholdet til et språk. Det modallogiske språket har en syntaks og en semantikk. Syntaks er tegnene som inngår i språket. Semantikk her blir det samme som sannhetsverdi. Hvordan kan vi avgjøre om setningen «det er mulig at jeg hadde blitt født i Australia» er sann eller usann? Mulige verdener kan brukes til å bestemme om en modallogisk setning er sann eller usann. Modallogiske setninger kan være kontingente sannheter, mulige sannheter, logisk umulige eller nødvendige sannheter. Jeg skal vise.

Hvordan bruke mulige verdener?

Q, R, S og T er eksempler på setninger.

Q: «Jeg er født i Norge». Dette er en kontingent sannhet. Kontingente sannheter er sannheter som er sanne i vår verden, men som ikke må være sanne. Jeg er født i Norge, men det er ikke en logisk nødvendighet at jeg er det.

R: «Er det mulig at jeg hadde blitt født i Australia?» kan jeg spørre meg. Hvis jeg vil vite om setningen S er sann, kan jeg undersøke om det finnes en mulig verden der jeg er født i Australia. (Når jeg sier: «kan jeg undersøke om det finnes en mulig verden» mener jeg bare at jeg undersøker om S er en logisk umulighet.) Det er ikke logisk umulig at jeg hadde blitt født i Australia, så S er sann. Dette er en mulig sannhet, fordi det ikke er sant i vår verden. I vår verden er jeg født i Norge.

S: «Er det mulig at jeg hadde blitt født i Australia og ikke i Australia?» Nei, er svaret på det spørsmålet, fordi du kan ikke både være født i Australia og ikke være født i Australia samtidig. Det betyr at det ikke finnes en mulig verden der jeg både er født og ikke er født i Australia. P er ikke sann i noen mulig verden, og derfor logisk umulig.

T: «2+2=4» er en nødvendig sannhet og det betyr at M er sann i alle mulige verdener.

BATH words

Et enkelt triks for å høres umiddelbart mer amerikansk eller brittisk ut er å uttale BATH-ordene slik en amerikaner eller brite ville gjort.

BATH-ordene er en gruppe ord som består av
1. a + en nasal (+ konsonanter) eller
2. a + en frikativ (+ konsonanter)

Disse ordene kalles BATH-ord tror jeg fordi BATH er et ord mange forbinder med britisk engelsk, og derfor lett å huske.

«I really believe I shall always be talking of Bath, when I am at home again–I do like it so very much…. Oh! Who can ever be tired of Bath?» Northanger Abbey by Jane Austen

m, n og ŋ er nasaler (nasals)
– ŋ er lyden king
f, v, θ, ð, s, z, ʃ, ʒ og h er frikativer (fricatives)
– θ er lyden think
– ð er lyden they
– z er lyden jazz (stemt s)
– ʃ er lyden she
– ʒ er lyden genre

Eksempler på BATH words:
– banana, chance, advantage, answer, half, grasp, castle, staff, master, dance, disaster

Hvis du vil høres amerikansk ut skal du uttale a-en i BATH-ordene som du uttaler a-en i det engelske ordet trap. Hvis du vil høres brittisk ut skal du uttale a-en i BATH-ordene som du uttaler a-en i det engelske ordet palm.

Hilberts hotell (del 3)

David Hilbert selv, og andre med ham, mener at faktiske uendeligheter ikke kan eksistere i virkeligheten pga. paradoksene som følger. Et paradoks oppstår når en ulogisk eller absurd konklusjon følger av sanne (eller tilsynelatende sanne) premisser. Sandkorneksempelet: Du har en haug med sandkorn. Hvis du tar vekk ett sandkorn vil de fleste si at det fortsatt er en haug med sandkorn. Så tar du vekk ett og ett sandkorn så mange ganger at det bare er ett sandkorn igjen. Ett sandkorn er ikke nok til å være en haug med sandkorn. Trikset er at du var med på premisset at hvis vi tar vekk bare ett sandkorn vil det fortsatt være en haug med sandkorn. Hvorfor er det ikke nå en haug når det eneste vi har gjort er å ta vekk ett og ett sandkorn flere ganger?

1. Hvis du tar vekk ett sandkorn fra en haug er det fortsatt en haug.
2. Du tar vekk ett sandkorn fra en haug. (Dette gjør du mange ganger vel og merke).
3. Det er ikke en haug lenger (???)

Kritikken av faktiske uendeligheter i virkeligheten her vil hovedsakelig komme fra filosof og teolog William Lane Craig. Det finnes andre som mener at faktiske uendeligheter kan finnes i virkeligheten, men det forstår jeg ikke godt nok til å kunne skrive om enda:)

Det er lettest å se det paradoksale med Hilberts hotell hvis man ser for seg at gjestene begynner å sjekke ut. Hotellet er nå fyllt med et uendelig antall gjester. Så kan vi tenke oss at alle gjestene som bor på rom med oddetallsnummer sjekker ut. Antallet gjester som bor på rom med oddetallsnummer er et uendelig antall mennesker, samtidig vil det være et uendelig antall gjester igjen på hotellet, fordi hotellet har et uendelig antall rom og da vil det også være et uendelig antall partallsrom. Så kan vi tenke oss at alle gjestene sjekker ut, bortsett fra de som bor på rom 1, 2 og 3. Igjen har et uendelig antall gjester sjekket ut, men denne gangen er det igjen tre gjester. Summen av alle gjestene som bodde på hotellet var uendelig, men den uendeligheten har blitt til en endelighet. Det var et uendelig antall gjester som sjekket ut den første gangen og den andre gangen (Craig 2022, 58-59). Det paradoksale er at: ∞ – ∞ = ∞ og ∞ – ∞ = 3. Du kan trekke den samme mengden fra den samme mengden og få alle svar mellom 0 og ∞.

Craig skriver at hvis faktiske uendeligheter kan finnes i virkeligheten må vi forvente at slike hotell som dette vil være mulig. Spørsmålet er om det kan finnes et slikt hotell. Craig tror nei, fordi det fører til en motsigelse.

En annen måte å si det på er at settet med alle gjestene før noen sjekker ut er like stort som settet med gjestene som bodde på rommene med oddetallsnummer. Man skulle jo tro at settet med alle gjestene er dobbelt så stort som settet med halvparten av de uendelige gjestene, men settene er altså like store. Det virker også problematisk at man kan fullføre flyttingen av et uendelig antall gjester. Hilberts hotell er et reductio ad absurdum-argument.

Et reductio ad absurdum-argument fungerer slik:
1. Man gjør en antakelse: Faktiske uendeligheter kan finnes i virkeligheten.
2. Viser at antakelsen fører til en motsigelse: ∞ – ∞ = ∞ og ∞ – ∞ = 3
3. Antakelsen i 1 kan ikke være sann. Derfor må «faktiske uendeligheter kan finnes i virkeligheten» være usann.
4. Du kan slutte at ¬1 (ikke 1) er sann.

Reductio ad absurdum i klassisk setningslogikk (vi skal vise at r følger av premiss 1 og 2. Hvis premissene er sanne følger konklusjonen i linje 8):

Linje 3-6 er et hakk inn til høyre fordi det er et bevis inni beviset. Antakelsen vi gjør på linje 3 er for å kunne utlede noe annet. Vi vet ikke om hjelpepremisset er sant, men vi ser hva som skjer hvis vi antar at det er sant. Det er heller ikke relevant om det er sant. Det som er relevant er at hvis ¬r er sant får vi en motsigelse. Man kan ikke bruke setningene på linje 3-6 senere i beviset fordi vi ikke vet om de er sanne.

Modus ponens: Hvis p så q. p er sant. Derfor er q sant.
P1. Hvis det regner blir gatene våte.
P2. Det regner.
K. Gåtene er våte.

Craig, William Lane. 2022. Alltid klar til forsvar. Oversatt av Øystein Rosse. Oslo: Lunde.

Hilberts hotell (del 2)

Dette er min egen fremstilling av tankeeksperimentet.

Neste del vil inneholde noen kommentarer på hvorfor Hilbert og noen andre mener at et slikt hotell ville vært absurd i virkeligheten.